Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Latter og læring image

Latter og læring

Det er ikke så mange forelesere som roper setninger på tysk i timene sine. Det stopper ikke Sabrina Ramet.

«No, no, no It never is too late! No, no, no To overthrow the state!»

Det er mandag ettermiddag, og Sabrina Ramet, professor i statsvitenskap, synger en av de selvskrevne sangene sine. Hun har nettopp holdt en forelesning i Politisk teori, og studentene har forlatt auditorium D15. Etter to timer med masse energi, lyder og gestikulering med lange armer er hun relativt rolig. Hun smiler fortsatt lurt og bryter ut i latter fra tid til annen, men er mer avslappet. Hun synger for meg og fotografen for å demonstrere hvordan hun pleier å starte forelesningene sine.

– Jeg har alltid likt humor. Det gir meg glede og gjør livet verdt å leve. For å lære bort er det nesten «crucial».

Sabrina er kjent blant studentene for å gå med fargerike klær, og i dag er intet unntak. Hun har et svart skjørt, en gul- og svartrutete dressjakke med skulderputer og grønne joggesko. De to veskene hennes, en svart og en beige, ligger på bordet mellom oss. Opp av en av dem stikker en bunke ark med noen av de selvskrevne sangtekstene hennes.

Hun begynte å skrive dem da hun flyttet til Norge med partneren sin Christine i 2001. Nå har hun skrevet 3-4-500 sider med sangtekster og gitt ut flere humoristiske diktbøker, som for eksempel Make Marzipan, Not War.

Hun starter hver forelesning med å synge en av sine egne sanger. I dag ble det «Three popes are better than one», med melodien til «Rudolf er rød på nesen».

— «Danke. Danke schön». Dere får kanskje flere sanger senere i dag hvis dere er hyggelige mot meg, sa hun mens studentene klappet.

– Rart kan være bra

[ image ]
Foto: Silje Krager
Under forelesningen minnet hun til tider like mye om en standup- komiker som en lærer.

— Er det noen fra England her? Skottland? Irland?

På sekstitallet tjente hun i det amerikanske luftforsvaret, ved en base i Tyskland. Det var en god anledning til å lære språket, og hun har fortsatt nytte av tyskkunnskapene når hun underviser. Hun roper ofte ut tyske setninger med tilgjort stemme. Hun har forsikret studentene om at det bare er tull når hun snakker tysk. Hvis det er noe viktig, oversetter hun det til engelsk.

I dagens forelesning kjeftet hun på mikrofonen da den ikke var skrudd på, til latter fra de fleste i salen. Å underholde er en del av strategien for å få folk til å komme i forelesningene.

— Det vil alltid være underholdning i disse timene. Noe av det vil være rart. Hvis man vil få studenter til å komme, kan rart være bra.

Hun understreker at rollen hennes er å være lærer, ikke underholder, men mener at underholdningen styrker undervisningen og får den til å virke bedre. Det faller seg naturlig for henne å underholde studentene, for hun trenger å underholde seg selv også.

— Jeg er et vanskelig publikum og kjeder meg lett i forelesninger. Når du snakker foran folk, kan du ikke være kjedelig. Du må være interessant.

I tillegg har læringsmetodene hennes et mer filosofisk aspekt.

— Det er stor variasjon blant menneskene i universet. Jeg har blitt fortalt at det ikke er noen andre forelesere ved NTNU som synger. Hvis studentene bare har én foreleser som synger, kan det gi dem en idé om at det finnes variasjon i universet.

Toleranse

Jeg spør Sabrina om hun har møtt folk som ikke har vist henne den respekten hun forventer. Hun hever øyenbrynene og sier «aldri», tydelig ironisk. Likevel vil hun ikke gå mer inn på saken. Hun sier at hun synes nordmenn er høflige og hyggelige.

Hun ble født i London og bodde der de første ti leveårene sine. Så flyttet familien til California, og siden har hun bodd i en del forskjellige land. Hun forteller med mørk og selvsikker røst at hun er delvis amerikansk, delvis østerrisk, delvis engelsk og delvis norsk.

— Jeg ser på meg selv som kosmopolitisk.

Hun byttet kjønn på åttitallet, mens hun fortsatt bodde i USA. Sammen med Christine, som hun refererer til som livspartneren sin, flyttet hun til Trondheim i 2001, da hun ble ansatt ved NTNU. Noe av det hun liker best med Norge er toleransen.

— Jeg er del av to overlappende seksuelle minoriteter. Toleranse er noe jeg virkelig trenger.

Kjønnet hennes er ikke et problem for folk, og det burde det heller ikke være, synes hun.

— Spørsmålene burde være: Gjør jeg en god jobb? Bryr jeg meg om studentene mine? Kan jeg faget mitt? Publiserer jeg ting? Sjekk meg ut på amazon, blunker hun.

Én student

Vi snakker om faren hennes, og mens hun forteller at han kjempet mot Francisco Franco, strekker hun seg etter den beige vesken. Fra den graver hun fram en negleklipper og begynner å klippe den ene neglen. En liten neglebit treffer meg i ribbeinet.

Bryr du deg om hva folk synes om deg?

— Jeg bryr meg om hva noen synes, men jeg ville ikke brydd meg om hva nazistene syntes om meg, for eksempel.

Hun ler rått og sier at man ikke kan bry seg om alt.

— Samtidig er det en del av meg som er som Lyndon B. Johnson. Han ville bli likt av folk. Jeg vil bli likt av studentene mine. Jeg vil at de skal respektere meg, nyte forelesningene mine og sette pris på arbeidet mitt. Hvis jeg ikke brydde meg om hva studentene syntes om meg, ville ikke det vært bra.

Det er ingen tvil om at Sabrina liker å undervise. Forrige semester hadde hun et emne med én student.

— Jeg kunne ha avlyst emnet, men det ville jeg ikke. Det var en flink student, og hun likte forelesningene veldig godt.

Hvordan var det? Stod du fortsatt der framme og snakket ut i salen?

— Tror du jeg ville hatt et rom på størrelsen med dette for én student? Nei, vi møttes heller på mitt kontor.

Hardt arbeid

[ image ]
Foto: Silje Krager
Noe av det som driver henne er at hun er glad i studentene, i tillegg til kjærlighet til faget og en sterk pliktfølelse.

— Dette er jobben min, og jeg vil gjøre den så bra som jeg kan. Det skylder jeg studentene.

Hun tar fram en ny sang, «World conquest through spoons».

«Are you up late at night worrying that old men will break into your house and steal your silverware?»

Jeg spør henne om hun har noen råd til unge mennesker, og hun poengterer at hun har jobbet hardt hele livet. Hun mener det er grunnen til at hun har fått de jobbene hun har fått.

— Jeg tenkte før jeg kom til Norge at det var det beste landet på jorden, og så fikk jeg jobb her! Det har definitivt lønnet seg, utbryter hun entusiastisk.

I tillegg til å spise sunt og å være snill og vennlig, anbefaler hun å være forsiktig med rusmidler.

— Hvis du bruker illegale rusmidler, tar du deg selv ut av konkurransen om jobber og om å komme inn på det studiet du vil.

Sabrina er imidlertid arbeidsnarkoman, i hvert fall ifølge livspartneren Christine. Selv mener hun at hun har blitt bedre med årene. Aller helst kunne hun tenkt seg å jobbe fram til hun sovnet hver kveld, men da får hun ikke sove.

— Så nå ser jeg heller noen timer på tv før jeg legger meg. NCIS, for eksempel.

Avsporinger

Hun begynner å fortelle om moren, som er 101 år gammel og fortsatt har god langtidshukommelse.

— Glem det. Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det.

«Cancel that!» roper hun dramatisk.

En stund senere snakker hun om noen av dem hun gikk på videregående med, som på eksamen skrev at offentlig bønn var bedre enn privat bønn, selv om de visste at læreren mente det motsatte.

— Jeg beklager. Jeg vet ikke hvor jeg skulle med det. Jeg er veldig god på avsporinger. Blablablabla!

Det er ikke bare avsporinger hun er god på. Ved å google «Sabrina Ramet» får man opp en 35 sider lang cv med forskjellige fagbøker og andre publikasjoner som hun har skrevet eller redigert.

Av alt du har gjort, hva er du mest stolt av?

— Bortsett fra å overleve? spør hun og ler.

Blikket hennes vandrer over de tomme sete- radene. Hun forteller at man kan forvente utfordringer i alle liv, men at hun alt i alt har vært veldig heldig.

— Generelt synes jeg at jeg har levd livet mitt bra, og jeg er en fornøyd person. Partneren min og jeg er veldig forelsket. Vi har også en katt som vi elsker.

På spørsmål om det er noe som irriterer henne, svarer hun tobakkrøyk, uhøflighet og folk som spytter på bakken.

— Hvis du først skal spytte på bakken, gjør det et sted med jord, så vanner du i hvert fall plantene.

Fotografen spør om det er noe som irriterer henne med studentene.

— Nei, de spytter ikke på bakken.

Intervjuet går mot slutten, og Sabrina nikker mot mobilen min, som ligger på bordet og tar opp samtalen.

— Jeg håper at jeg har snakket høyt nok for den lille innretningen din. Hvis ikke kan du komme til kontoret mitt, så sier jeg alt en gang til.