I Storsalen er det dumme spørsmål og dumme svar

Møter og valg på Samfundet tar altfor lang tid, og er samtidig altfor lite interessant.

Publisert Sist oppdatert

På onsdagens ledervalg kastet Storsalen nok en gang bort masse tid på unødvendig vrøvl. Lange utspørringer hvor få av spørsmålene sier noe om kandidatene. En halvtimes votering om hvorvidt talelista skal gjenåpnes, for så å legge til et par ekstra halvkjipe spørsmål. Er det ikke på tide at vi nå høyner diskursen?

For all del, jeg har masse respekt for de som gidder å gå opp på talerstolen og stille spørsmål. Den ene gangen jeg gjorde det selv var jeg dritnervøs. Likevel er det kjedelig at få av spørsmålene faktisk forsøker å utfordre kandidatene. Et spørsmål på starten av kvelden, da Øyvind Bentås spurte kandidatene om de var interessert i å utvide medlemsretten på Samfundet, er et godt eksempel på den diskursen vi burde ha. Dessverre svarer kandidatene som vanlig unnvikende og ukontroversielt. For selvsagt gjør de det. Det vil jo enhver som ikke vil miste potensielle stemmer. Problemet blir at de slipper unna med det fordi Storsalen ikke presser dem på det. Når kandidatene unnlater å gi et ekte svar burde man faktisk stille spørsmålet på nytt, og tvinge dem til å svare. Noen mener problemet ligger i manglende møteledelse. Men som vi så under valget er det lite Samfundetlederen faktisk kan gjøre før vi må gå gjennom enda en sjeleknusende votering.

Les motsvaret fra Samfundetlederen her.

Et relatert problem så man på debatten om styrets evne til å gi medlemsrett. Debatten varte i tre timer før man innså at man slettes ikke var uenig, og at man kunne lage et nytt lovforslag som alle kunne godta. Det var fullstendig bortkastet. Resultatet var at det andre lovforslaget, som nesten alle ville ha, gikk gjennom med tre stemmer over minimum. Det er bare flaks at det ikke var for få til å vedta. Det er ikke mulig å sitte og klage på dårlig oppmøte når vi gjør en så god jobb med å skremme folk bort. Problemet er ganske tydelig: Norges frieste debattarena er ikke spesielt flink til å debattere. Vi bruker tre timer på å gå rundt grøten. Ledervalget er 50 prosent spørsmål om gjenger og 50 prosent spørsmål om hva kandidaten synes om seg selv og hverandre. Da er det ikke rart at hvert valg og hver resolusjon er en intern runkering for gjengmedlemmer og gamle slitere som er mer opptatt av prosessen rundt hvordan man stenger talelista enn hvilke resultater man faktisk oppnår.

Dette er for all del ikke et nytt fenomen. Jeg skal ikke si at jeg er den med lengst fartstid på Samfundet, men i alle valgene av Samfundetleder, UKEsjef og ISFiT-president er dette et gjennomgående moment. Det er mange jævlig dumme spørsmål, og mange jævlig kjedelige svar, spesielt i ledervalg. Kanskje er det fordi det er en vanskelig stilling å konkretisere. Det er mye Samfundetlederen ikke har makt til å gjøre. Samfundet er fullt av forvirrende organer som alle har sine ansvarsområder. Samfundetlederen er viktig, først og fremst fordi lederen kan bestemme hva som står på Samfundets agenda. Jeg har for all del tro på Tale Bærland som leder. Allikevel skulle jeg gjerne likt å vite mer om hennes standpunkt i reelle saker, og mindre om at hun ikke kjenner Fredrik Hanserud så godt, eller at hun synes kunst og kultur er viktig.

Et klart standpunkt tok hun likevel under valget: Samfundet skal bli flinkere til å henvende seg til utenlandske studenter. Det vil bli Under Duskens oppgave som presse å følge opp dette. Men det vil også bli Storsalens rolle. Det er viktig at vi som medlemmer av Samfundet bruker alle kanalene vi kan for at våre ledere stilles til ansvar. Det kan vi bare gjøre hvis vi krever konkrete svar.

Powered by Labrador CMS