Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Borgerskapets diskrete sperm image

Borgerskapets diskrete sperm

Elle er en tankevekkende skildring av kompromissløst begjær.

Den kontroversielle provokatøren Paul Verhoeven, kjent for Basic Instinct, er tilbake med en ny erotisk thriller, denne gangen på fransk. Heller ikke her sparer nederlenderen på sjokkelementene, og drar oss umiddelbart inn i en voldtektssekvens. Michéle Leblanc (Isabelle Huppert), som både befinner seg i femtiårene og i eget hjem blir overfalt av en ukjent mann. Uheldigvis, i hvert fall tilsynelatende, ender det ikke der, og gjerningsmannen fortsetter å terrorisere Michéle med seksuelle tilnærmelser.

Elle er ikke en thriller i tradisjonell forstand. Michéles fullstendig uforutsigbare handlingsmønster er det virkelige thrillerelementet. Det er offerets reaksjoner, ikke jakten på gjerningsmannen, som står for spenningen. Filmen er derfor ikke en klassisk who-done-it, eller en voldtatt kvinnes hevn mot forbryteren, samfunnet, rettssystemet eller den usiviliserte menneskelige natur. Michéle oppfører seg nemlig ikke som et voldtektsoffer. Allerede dagen derpå drar hun tilbake til jobben som leder for et spillselskap som spesialiserer seg på ekstrem vold og sex. Verhoeven maner på mesterlig vis fram et uromoment forankret i rommet mellom seerens forventninger til en voldtatt kvinne, og hennes manglende innfrielse av dem. Huppert, som ikke er fremmed for å skildre såkalt pervertert seksualitet (les Pianolærerinnen), er strålende avmålt og kald, og skaper et psykoanalytisk enigma av kjøtt, blod og tabubelagte følelser.

Filmen utvikler seg gradvis til en reise inn i egoistiske seksuelle begjær. Perversiteten ulmer og ler i bakgrunnen av den sosiale virkeligheten og de interpersonlige forholdene. Verhoevens tonale og historiefortellende skifte, fra Hitchcock-inspirert suspense til en satire over borgerskapets fasadeliv og manerer, med klare assosiasjoner til en Luis Buñuel, er effektivt gjennomført.

Karaktergalleriet, som inkluderer Isabelles botoxbesatte cougar av en mor, og en sønn med mystiske klovnegener, står for en god dose med både mørk og absurd humor, men med så mange elementer og drifter som Verhoeven lar prege handlingen kan det være vanskelig å holde tråden. Elle kan derfor med fordel sees flere ganger, noe som ikke er å forakte ettersom dette er en særdeles interessant og uhyggelig studie av begjærets ugress.