Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Fornøyelig forsoning image

Fornøyelig forsoning

Selv om den aldri når gamle høyder, er Trainspotting 2 en medrivende, morsom og verdig oppfølger.

Trainspotting kom i 1996 og satt som et nihilistisk skudd i blodårene på ungdomsgenerasjonen som levde i Thatchers konservative ettermæle. Filmen satte et varig preg på popkulturen og ble kåret til den beste skotske filmen gjennom tidene. Det er store sko å fylle. Heldigvis forsøker ikke Danny Boyle å nå gamle høyder. Trainspotting 2 er heller en nostalgisk og underholdende hyllest til forgjengeren.

Mark Renton (Ewan McGregor) vender tilbake til hjembyen Edinburgh tjue år etter at han stakk av med det felles utbyttet fra en narkohandel. Kona har forlatt ham, han har mistet jobben og blitt diagnostisert med en hjertesykdom. Vel hjemme oppsøker han Sick Boy (Johnny Lee Miller) og Spud (Ewen Bremner). For disse står livet på stedet hvil og dagene går i svindel og rus. Renton faller raskt tilbake til gamle vaner og blir med på et lugubert forretningsprosjekt, mens Franco Begbie (Robert Carlyle) nylig har rømt fra fengsel og lengter etter utløp for hevnfantasiene.

T2 er fullspekket av allusjoner til den første Trainspotting-filmen, og det er noe av det mest fornøyelige ved filmen. Det er likevel ikke bare nostalgi Boyle forsøker å formidle. Handlingen dreier seg i stor grad om forsoning, både mellom de gamle vennene og med fortiden. Renton har bodd tjue år i Amsterdam med kone og kontorjobb, og har greid å flykte fra den apatiske, doptunge tilværelsen vennene har avfunnet seg med.

Det er ikke godt å si hvorfor Renton vender tilbake til gamle vaner etter at han har «valgt livet». Hele filmen vitner om en desillusjonert holdning til A4-livet. Historien gjentar seg uten håp, det blir nesten fatalisme: tjue år har gått og ingenting er endret.

Danny Boyle og resten av filmteamet er vitterlig ikke drevet av profitt. Det er en genuin hyllest til arven etter den første filmen. Det hadde ikke vært mulig å skape en film med samme energi og appell som T1 i en oppfølger satt tjue år senere med nå middelaldrende, stuerene skuespillere. Trainspotting 2 er likevel morsom, underholdende og aldri kjedelig. Den er alt fansen i all rimelighet kunne forventet. Det er viden kjent at oppfølgeren sjeldent når de samme høydene og det burde derfor ikke være noen overraskelse at T2 aldri blir like rå, vill eller autentisk som forgjengeren. Og det er kanskje like greit.