Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Lovende start image

Lovende start

Til tross for at de kun har spilt sammen i noen måneder, leverer Juno en fengende konsertopplevelse.

Klokka bikker 20.00, Ni Muser er fylt opp og bandet Juno introduserer seg selv. Man får vite at det er fire måneder siden oppstart, og at dette er den andre konserten deres noensinne. Gjengen består av fem musikere fra førsteklassen ved NTNUs jazzlinje, og de består av en trommis, en bassist, en saksofonist og to vokalister. Her kan mye spennende skje.

Musikkstilen varierer stort sett mellom kalde, atonale klanger og varme, afrikanske rytmer. Mesteparten er arrangert på forhånd, en del improviseres. Tekstene handler stort sett om lidenskap og kjærlighet, mens de instrumentale låtene kompenserer med «klassiske jazzsoloer» fra de ulike instrumentene.

Innad i bandet virker de to kvinnelige vokalistene relativt trygge på hverandre, spesielt til de afrikansk-inspirerte rytmene. Her merker man at de leker og bygger på hverandres improvisasjon uten å stresse så mye. Også resten av bandet virker mer samstemt og avslappet, som igjen fungerer som en katalysator på publikum.

Det er verdt å nevne at vokalist Malin Dahl Ødegård har en egen og utrolig kul rytmisk musikalitet som ofte fungerer som en pådriver for bandet. Det aller feteste er når hun i siste låt drar på med en aldri så liten rap over jazztonene, som nesten kan minne om viben til «Welcome to Compton» av Kendrick Lamar (uten at jeg vet om dette er meningen). Uansett er dette en fin kombinasjon, som gjerne må gjentas oftere på konserter i framtiden.

På de mer atonale, abstrakte låtene virker bandet å være litt mer ubestemte i kjemien - noe som overføres til musikken og gjør at den får et mindre gjennomført og et mer «rotete» lydbilde. Det gjør at jeg ikke klarer å lukke øynene og kose meg på samme måte.

Alt i alt virker dette som engasjerte og talentfulle musikere, og det ligger massevis av potensiale i Juno som gruppe. Ved et spissere lydlandskap vil de magiske øyeblikkene oppstå enda oftere. Personlig heller jeg mot den «afrikansk-inspirerte» rytmikken de tidvis mikser sømløst inn i det mer klassiske jazzoppsettet. Kanskje hadde de toppet seg selv enda mer om de hadde utforsket mer av rappens rike.