Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Sonisk meditasjon image

Sonisk meditasjon

Swans ga en overveldende og brutal forestilling på Byscenen.

En konsert med bandet Swans er noe helt eget. Michael Giras post-rock prosjekt har siden comebacket i 2010 beholdt ryktet sitt som undergrunnens aller høyeste og konfronterende liveband. Konserten på Byscenen fredag kveld var ikke et unntak, en så ukonvensjonell konsert er vanskelig å glemme.

For de som ikke er kjent med Swans er en vanlig lengde på låtene deres fra 15 minutter til en halvtime, og når konserten starter er det åpenbart at bandet ikke har dårlig tid. Mens lyden begynner å rulle ut fra scenen veksler medlemmene noen ord seg imellom og skrur litt på forsterkerne. Etter litt fikling med instrumenter øker volumet til nesten uforsvarlige nivåer, lyden blir mer sammensatt, og den to og en halv times lange utholdenhetskonkurransen med Swans er i gang.

Midt under åpningslåten «The Knot» begynner det imidlertid å ryke fra scenen, og når første halvtime av konserten er gått forteller Gira at de må ta en liten pause – Swans skrudde lyden så høyt at det tok fyr i bass-ampen. Noen i publikum jubler, ingenting er som når det begynner å brenne på scenen under en rockekonsert.

Når man skal spille så lange låter som det Swans gjør er det morsomt å se hvordan bandet løser oppgaven. Fordi musikken først og fremst er repetitiv, blir kunsten å koordinere overgangene fra et riff til et annet. Medlemmene i bandet følger nøye med på hverandre og Gira signaliserer tydelig når det kommer et skifte i musikken. I løpet av de mange repetitive riffene er det lett å bare stå der og la lyden skylle innover deg. At vi ble bedt om å ikke bruke mobiltelefoner under konserten er forståelig – ingenting skal forstyrre denne soniske meditasjonen.

I tillegg er lydbildet under konserten temmelig massivt. Sammen med gitarer, trommer og bass bruker Swans synth og steel-gitar for å gjøre lyden enda mer kompleks og detaljrik, av og til blir lydbildet utfordrende og kanskje aller mest bråk. På toppen kommer Giras vokal, og han høres ut som en sjaman når han langsomt synger enkle fraser igjennom denne stormen av lyd.

Man blir utmattet av å ta inn så mye lyd i løpet av en kveld, og etter at den episke «The Glowing Man» avslutter konserten kommer følelsen av tomhet. En to og en halv times berg- og dalbane av intensitet og lyd er over, det var så rett i fleisen og brutalt som ryktene skulle ha det til. At dette var «gøy» er kanskje ikke den rette beskrivelsen, men en konsert med Swans er noe helt unikt.