Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article I kjent stil. Dessverre. image

I kjent stil. Dessverre.

Thomas Dybdahl leverte en god konsert, men gjorde lite for å imponere i storsalen lørdag.

Herman Wildhagen stilte med oppvarming, og satte virkelig stemningen før Dybdahl. Wildhagens låter var følsomme og energiske, med god variasjon. Han slengte til og med inn en coverversjon av Bahamas’ «All the time». Det så ut som om hele bandet koste seg, og jeg tror hele Storsalen, som allerede var stappfull da Wildhagen satte i gang, fikk kjenne på dette. Med fine låter, flere gode soloer, og litt bråk og lek her og der, synes jeg nesten det var mer spennende å se Wildhagen enn Dybdahl.

Men, Dybdahl leverte absolutt som forventet. Med sitt rolige, følsomme, og nedpå uttrykk var jeg spent på om Dybdahl klarte å holde energien i Storsalen oppe. Det klarte han fint, selv om vi måtte vente lenge på de få virkelig energiske øyeblikkene. For meg var ett av høydepunktene «Baby blue» fra The great plains, hvor Dybdahl fikk vist litt større musikalsk bredde. Låten var dessuten betraktelig mer energisk live enn på plata, og kom som et friskt pust i en ellers rolig del av settet. Dette gjaldt forsåvidt hele settet. Det var under de låtene hvor Dybdahl viste mer av seg selv og bandet at jeg virkelig koste meg.

Dybdahl kjørte ganske forsiktig, og tok generelt få sjanser. Praten mellom låtene virket innøvd, og de gangene han trakk de andre bandmedlemmene inn i praten, var det kun for å presse litt mer jubel og klapping ut av publikum. Jeg skulle likevel likt å sett mer av musikerne han hadde med seg. Dybdahl tok de fleste soloene selv, og virket stort sett separert fra resten av bandet. Greit nok at det er Dybdahl som skal være i sentrum, men han kunne godt ha brukt rytmeseksjonen mer kreativt.

Når vi nærmet oss slutten av settet, begynte Dybdahl å oppfordre mer til allsang på refrengene, blant annet på «Cecilia», og jeg tror det var først da han virkelig fikk Storsalen med seg. Folk sang med og jublet i ekstase, før Dybdahl tok oss med ned igjen. Han avsluttet med den countrypregede låten «Dreamweaver», som var en fantastisk slutt på settet. Med høy energi, allsang, og hele pakka, står den som et klart høydepunkt for kvelden.

Men, så kom det så klart to låter til. Jeg var henrykt over å få høre «From Grace», men føler i etterkant at ekstranumrene tok mer vekk fra konsertopplevelsen enn de tilførte. Kan vi ikke bare slutte med obligatoriske ekstranumre snart?

Jeg er lite imponert over lørdagens konsert, men er veldig glad for å ha fått den med meg. Dybdahl leverte i grunn akkurat det jeg forventet, men jeg skulle gjerne sett en litt mer variert konsert.