Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Den sorte paradens endestasjon image

Den sorte paradens endestasjon

Hvor ble det av de dystre, rebelske utskuddene på gatehjørnene?

Svart hår med fargerike striper som peker i alle vindens retninger, med unntak av panne- luggen. Den skulle peke så langt ned mot den matchende grå asfalten som mulig, og på vei ned skjule det ene oversminkede øyet. Det andre øyet skulle helst være dekorert til å se ut som du ble hentet ut fra en japansk animasjon. Hvis du virkelig hatet foreldrene dine og den egentlig helt greie middelklasse-tilværelsen de ga deg, skaffet du deg linser à la Marilyn Manson og piercinger i både leppe og øyenbryn.

Fingerløse vanter og belter med tagger. Stramme jeans og tettsittende t-skjorter med bandlogoer. Converse med lissene hengende og tuppene tusjet ihjel. Myspace. For omtrent et tiår siden var det umulig å ikke legge merke til den melankolske gruppen ungdommer som sprang fram på kjøpesentre og skolegårder over hele landet, som et sort hull i en ellers fargerik tilværelse.

Men noe forandret seg. Jeg fortsatte med mitt, og før jeg ordet visste av det så var de borte. Ved benkene på det lokale senteret kunne jeg ikke lenger se samlingen av ungdom som hadde møtt sin første eksistensielle krise i en alder av 13. Pensjonistene hadde tatt tilbake territoriet sitt. Hvor ble de av? Innså de at konformitet ikke var så ille som de skulle ha det til? Hadde de, uten at jeg la merke til det, latt sin naturlige hårfarge ta over og byttet ut de svarte t-skjortene med hettegensere og flanellskjorter?

Uoriginale alternative

Selv om emoene var alternative, var de ikke nødvendigvis originale i sin stil. I sentrum av subkulturen var musikken, og med musikken kom idolene. Selv om litt av poenget var å ikke følge strømmen, så både guttene og jentene som oftest ut som sin egen versjon av Tokio Hotels Bill Kaulitz. Når emoene forsvant fra offentligheten forsvant også den tilhørende musikksjangeren fra radaren. Hvis vi kan finne ut hvor bandene har blitt av, kan vi kanskje også finne ut av hva som skjedde med tilhengerne.

Emo-sjangeren startet som en videreføring av de hardere variantene av punken på 80-tallet. Siden den tid utviklet sjangeren seg ved å inkorporere flere elementer fra indie og pop-rock. Sjangeren som ble populær etter millenniumsskiftet var mer en fusjon av emo og pop, enn den emosjonelle undergrunnsrocken den startet som.

En monsun i tropenatten

Bandet jeg tror de fleste kan huske er Tokio Hotel. Musikkvideoen til «Monsoon» ble spilt på musikkanaler over hele verden, og forbipasserende foreldre som trodde punken hadde dødd ut for 20 år siden fikk sjokk. For alle de som ikke tok del i subkulturen ble nok dette bandet mye av grunnlaget for emo-stereotypen. Det tyske bandet med sin androgyne frontfigur ga i 2007 ut Scream, sitt første engelskspråklige album. Med en blanding av emo-pop og rock krøp det seg opp til blant annet førsteplass på svenske topplister. På vår side av grensa nådde de aldri høyere enn 21.plass.

Siden den tid har bandet beveget seg gjennom flere sjangere. På Humanoid i 2009 faset bandet over i pop-rock med elektroniske elementer. Imaget endret seg også noe på de to årene. Bill Kaulitz ble hakket mer feminin, mens klesstilen mistet glam-aspektet. Etter en lengre pause kom de ut med Kings of Suburbia i 2013. På de fem årene hadde bandet tatt en helomvending. Hintet av elektropop på det forrige albumet var nå blitt definerende.

Stilen var også ny, med kortklipt hår, denimskjorter og jeans. I dag ser det ut som metamorfosen har nådd slutten. For to uker siden ga gruppen ut albumet Dream Machine, og det virker som de har slått seg til ro med elektronisk musikk. Det er klart at bandet har utviklet seg mye siden 2007. De lager nå musikk med elementer fra synthpop og hele Norges favoritt, tropical house. Guttene ser ikke lenger ut som bisarre tegneseriefigurer, men som noen du kunne funnet bak disken på en kaffebar.

[ image ]
Foto: Inger Sidonia Krajci

Parallelt med Paramore

Samme år som Tokio Hotel slo igjennom med Scream, ga bandet Paramore ut sitt andre album Riot!. Med blant annet «Misery Business» på sporlisten ble dette deres gjennombrud. Om de på denne tiden var nærmere pop-punk enn emo-pop kan diskuteres, men de ble i hvert fall tatt godt imot av emo-kulturen. I 2009 fulgte de opp med Brand New Eyes, som sjangermessig var i samme allé som det forrige albumet.

Paramore tok også en pause på vei inn i det nye tiåret, og flere av de originale medlemmene trakk seg tilbake. Først i 2013 kom neste album, selvtitulerte Paramore. I løpet av årene hadde det melankolske sløret blitt fjernet fra musikken deres. Den nye lyden besto av mer powerpop og mindre pop-punk. I de siste årene har frontfiguren Hayley Williams lånt bort vokal til andre artister, på blant annet EDM-produsenten Zedds «Stay the Night» og synthpop-gruppen Chvrches sin «Bury it». Bandet er nå samlet igjen for å gi ut et nytt album.

Resten av den sorte paraden ser ut til å ha fulgt samme trend. Fall Out Boy og My Chemical Romance fulgte et lignende løp som Paramore, og faset over i mer optimistisk pop-punk. Sistnevnte ble oppløst i 2013. Panic! at the Disco gikk samme vei som Tokio Hotel og bevegde seg inn i den elektroniske verden av synthpop.

«Det er bare en fase»

Det er klart at emo-bevegelsen nesten har dødd ut. Min teori er at emoene, i takt med bandene, forandret seg med årene. Selv om de ofte protesterte på utsagnet «det er bare en fase», viste det seg å være sant. De vokste rett og slett opp. Sakte, men sikkert ble de mer konforme i klesstilen. De som tok del i det for å være alternative gikk kanskje over til andre subkulturer. Jeg kan tenke meg at mange av de som fikk merkelappen emo før, blir stemplet som hipster i dag.

Vi mangler en synlig musikk-sentrisk subkultur i dag. Gjennom tidene har vi hatt hippier, punkere, gother, emoer og mange andre grupper som alle har vært merkbare før de døde ut. Grunnen er nok at identiteter ikke lenger uttrykkes i samme grad gjennom hva du har på deg og hva du hører på. De blir ikke lenger vist fram på gatehjørnene, men på sosiale medier. Likevel ser vi ikke mye til det rebelske som lå til grunn for de tidligere bevegelsene. Spørsmålet nå er om man snart kommer til å se en ny subkultur blomstre opp. Det er nok å være opprørsk mot i disse dager.