Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Korpsmusikere lider av dårlig musikalsk oppdragelse image

Korpsmusikere lider av dårlig musikalsk oppdragelse

KOMMENTAR: «Bli med i vårt korps hvis du liker musikk, eller enda bedre hvis du ikke.»

For mange betyr vinterens slutt kun pur glede, men med ankomst av sol, varme, og blomster sniker også korpsene seg fram i gatene igjen. Jeg gruer meg til et hylekor med sure trompeter i spissen utenfor leiligheten min de neste ukene. Norgesmesterskapet i janitsjar nærmer seg med stormskritt, og korpsentusiastene strømmer til fra hele Norge. Noen vil yte maksimalt for å vinne, andre vil drikke uforsvarlig mye. Jeg er selv musiker, men har aldri vært en del av dette korpsmiljøet. Det er jeg glad for.

Min forakt for korpsmusikere startet på musikklinja på videregående. Som jazzgitarist brukte jeg kun øret til å spille sammen med andre. Korpsmusikerne derimot, løftet ikke en finger før de fikk et A4-ark fylt med prikker og linjer. For blir en egentlig musiker ved bare å lese noter? Det blir som å kunne alfabetet, men å ikke kunne sette bokstavene sammen til ord med mindre man har det svart på hvitt foran seg.

Korpsmusikerne klarte aldri å forstå hvordan en toneart eller notesystemet de brukte fungerte. Gjennom hele sitt korpsliv har de tatt snarveier og aldri lært dette ordentlig. Dette skaper en generasjon halvdøve musikere som bare gjør som de får beskjed om. Når jeg sitter på øving etter øving med disse robotene, brukes det dermed altfor mange ressurser på grunn av dårlig musikalsk oppdragelse.

Disse menneskene er ikke musikere - de gjør bare som de får beskjed om, og blåser sure toner gjennom diverse bulkete blåseinstrumenter. Det er etisk feil å la et barn utføre overtramp på slike vakre blåseinstrumenter, som kunne vært et redskap for så mye mer.

Det gir ikke musikalsk mening å skape sure toner i flertall og aldri helt lære seg å forstå, improvisere eller skape egen musikk. Det er kanskje ikke den musikalske opplæringen som er avgjørende for at folk velger å engasjere seg i korps. Det bringer meg over til korpskulturen.

Du er vel kanskje kjent med uttrykket «One time, at band camp» fra filmen American Pie. For å undersøke hva som faktisk foregår på korpsleir sendte jeg en haug med meldinger til alle mine korpsbekjente (ikke venner) for å lodde stemninga og få et innblikk i miljøet.

Den første reaksjonen jeg fikk var fra en korpsfrelst som ikke følte for å dele sine historier med andre. Han fryktet de ikke var morsomme nok utenfor korpsmiljøet. Kanskje han hadde rett? Det er ikke alltid like lett å skjønne brodden og humoren i særegne sosiokulturelle miljøer.

Jeg fikk også historier om en tubaist som ble sugd under et korpsseminar på en bibelskole et sted på sørlandet. Om korps som måtte betale flere tusen i erstatning for ødelagte hotellrom i ren Rolling Stones-stil. Om norgesmesterskap hvor folk ble sendt til legevakta for å bli pumpet, mens andre fikk bot for å slukne i gangen på hotellet. Jeg må innrømme at det var ikke akkurat slikt jeg hadde sett for meg de typiske korpsmusikerne. Disse historiene omhandler altså ikke utdrikningslaget som gikk fryktelig galt, men om kommunenorges «sterkeste kulturelle bidrag».

Det skal faktisk sies at Norge er rangert veldig høyt når det gjelder brassband i verdenseliten. Norges Musikkforbund gjør også viktig arbeid for mange barn i Sør-Afrika gjennom musikk. Og til slutt må jeg innrømme at 17. mai ikke blir det samme uten alle korpsa med Gammel Jegermarsj gjennom de folkefylte gatene. Det er rørende å se det norske folk sette av en dag i året til å vise sympati og medfølelse til en slik gruppering. Men det holder med én dag. Så kan vi ordentlige musikere fikse biffen resten av året.