Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Henda i været image

Henda i været

Med et forrykende, jazza visepop-show overgår No. 4 forventingene.

Det er godt med trykk i storsalen allerede før trioen No. 4 går på. Når de nonsjalant trer inn på scenen og spiller første låt «Henda i været», er det nettopp det publikum gjør – hiver armene i været. Fordi publikum er lommekjente med låta. De er egentlig lommekjent med alle låtene, skal det vise seg.

Starten av konserten er preget av sjarmerende og lun visepop på trestemt oslomål. I ryggen har de blant annet saksofon og piano som jazzer opp låtene og gir live-opplevelsen det lille ekstra. De låter finest og mest fengslende under låter som «Ikke sov», til det punktet hvor det går et kollektiv hysj gjennom salen dersom noen skulle våge å forstyrre den rolige stemningen med prat.

Tekstene deres er gjerne banale, men samtidig dype og fandenivoldske. Idet de byr på litt mer tæl og sarkasme, blir stemningen en helt annen. Publikumet, fullt av studenter, kjenner seg klart i igjen i fortellinger om kjedelige fester og følelsen av å stå på stedet hvil.

Kveldens gledelige overraskelse kommer i form av en god gammeldags disselåt: « Jeg skal ikke skrive en sang som heter the ocean». Det innrømmes fra scenen at denne låta ble skrevet i det trioen kaller «sin bitre periode». På scenen imponerer No. 4 stort, og man ser at de koser seg. De har bredbeinte danse-moves, kul atmosfære, og en enorm tilstedeværelse som holder gjennom hele kvelden. Heldigvis velger de å spille den melankolske godlåta «Låst», med mannlig gjestevikar fra publikum – gøy! Med skadet fot krykker han seg opp på scenen, og leverer en råbra duett sammen med vokalist Emilie Christensen.

Når konserten når sin ende er det så god stemning at No. 4 blir applaudert inn på scenen igjen ikke bare én, men to ganger. Vi får naturligvis høre «Føkk Lunsj», som gjør at det rett og slett «klikker helt» i Storsalen. Helt til slutt blir det servert en relativt ukjent låt som hyller publikum, og som gir en en bitteliten langefinger til musikk-Norge: «Spille på Øya! Er det no´ gøy a? Vi er her, lenge leve alle dere (som gidder å komme og se på oss)».

Gøy hadde i alle fall bandet det i Storsalen, og det hadde absolutt publikum også.