Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article På tide å friskmelde humaniora image

På tide å friskmelde humaniora

LEDER: Under Duskens redaktør håper humaniorameldingen fører til at fagfeltet blir tatt på alvor.

For tre år siden kom rapporten «Hva skal vi med humaniora?». Rapporten viste blant annet at det eksisterer forvirring rundt humanioras bruksområde og plass i samfunnet. Utvalget bak rapporten konkluderte med at krisestemningen som allerede da eksisterte rundt humaniora var berettiget, og at humaniora ikke lenger kunne frastå fra å konkretisere og legitimere sin rolle.

Rapporten skapte et stort fokus og en utfyllende debatt rundt humanioras egenart, rolle, verdi, og nytte. Det har, som rapporten viser, vært stor enighet om at humaniora er viktig. Uenighetene har heller handlet om hva humanistisk kunnskap skal brukes til, og samtidig som mange mener humanioras egenart må skjermes fra instrumentelle nyttebegrep, har andre igjen ønsket en presisering av fagfeltenes rolle og bidrag.

Med humaniorameldingen som ble lagt fram 22. mars i år, gjøres et solid forsøk på å plassere humaniora i et større bilde, både forsknings-, samfunns- og utdanningsmessig. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen var klar under sin presentasjon av meldingen, som er den første politiske meldingen som tar for seg humaniora: «Noen har sagt humaniora dreier seg om dannelse, andre om nytte, noen at det er beredskapsfag. Vi velger ikke. Humaniora skal være alt dette.»

Stortingsmeldingen tar humaniora og de fagfelt det omfatter på alvor, og gir dem en klar funksjon opp mot «vår tids store spørsmål». Humaniora spiller en avgjørende rolle i viktig problematikk vi står overfor, som klima, teknologiskiftet, og integrasjon. Det er en klar melding om viktighet og relevans som bør være mer håndgripelig for de som har etterlyst en presisering eller legitimering.

Samtidig viser meldingen en forståelse for humanioras egenart, og er betryggende for de som har fryktet et påtvunget nytteperspektiv. Uten at man nødvendigvis ser praktisk relevans og nytte i store, omgripende samfunnsprosesser, så kommer det fram at historie, kunstfag, filosofi og andre humanistiske fag spiller en viktig rolle som ikke nødvendigvis må kvantifiseres eller ses med det blotte resultatorienterte øyet.

Det snakkes mye om viktigheten av humaniora og få er uenig i dette, men med stortingsmeldingen signaliserer man at det tas på alvor. Man institusjonaliserer på et vis hva humaniora er og skal være. Dersom man klarer å overføre disse holdningene og denne forståelsen for humaniora til utdanningsinstitusjoner, forskningsråd og arbeidsliv, har man kommet langt. Håpet må være at dette også har ringvirkninger for holdninger, søkertall og arbeidsplasser. Så kan man håpe på en friskmelding av humaniora i nærmeste framtid.