Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Hymne til fotballflokken image

Hymne til fotballflokken

Eliteserien startet 1. april, og fotballsangene som for noen er like underholdende som en slapp aprilspøk, kan være en seriøs forlengelse av identitet for andre.

Enda et år har gått forbi og Eliteserien står nok en gang for tur. For oss som en sjelden gang roter oss inn på Lerkendal med mer enn nok i promille på 16. mai, kun fordi det er 16. mai, betyr det kanskje ikke så mye. Står du derimot midt i Kjernen, omringet av syngende folk i hvitt og svart, er det vanskelig å ikke bli revet med av supportersanger som «Bilde tå’n Ivers». Noen vil kanskje lure på hvordan folk kan engasjeres så til de grader over en rullende lærball. De har tydeligvis ikke stått sammen med et helt stadion som synger Åge.

Slår du opp «hymne» i ordboka beskrives sangen som en religiøs sang eller et dikt som lovpriser Gud eller en gud. Ut ifra det kan man tegne en flott metafor med stadion som tempel, fotballaget en guddom og tilskuerne de tilbedende. Ifølge førsteamanuensis Arve Hjelseth ved NTNU trenger ikke det nødvendigvis å være så fjernt.

– Å stå på en tribune på sitt beste kan være en «release» som antropologene kaller det. Man erfarer noe utenfor hverdagslivet og disse euforiske opplevelsene får blodet til å bruse.

Usvikelig tro på seier

Den samme variasjonen som du finner i det kjappe spillet på fotballbanen, fra nesten mål til knusende kontring, finner du også i supporter-sangene og deres funksjon. Noen sanger skal oppmuntre og bygge opp laget når det går dårlig, og andre feirer at stillingen er akkurat slik man helst vil ha den.

Ifølge eieren av Three Lions, Dougie, «bare Dougie», kan man sammenlikne hymnene med popsanger.

– Sangene er motivasjon akkurat som når du hører på popmusikk når du er på trening. Det er det samme med hymnene. Folk i baren synger sangene på vei til Lerkendal, og de kommer tilbake, fortsatt syngende.

Det er likevel mye mer som skjuler seg bak de enkle akkordene og fengende, repeterende tekstene. Mannen bak flere av RBKs hyllede hymner er Dag Ingebrigtsen, som også kan ses syngende på musikkvideoen til Trøndershowinistans «Rosenborgsangen» fra det glade 80-tall. Han forteller at det er sluttresultatet som teller.

– Det viktigste er jo at laget vårt vinner, og forhåpentligvis kan supportersangene få spillerne til å yte det lille ekstra, sier Ingebrigtsen.

Den tiltenkte hensikten stopper ikke der. Mange av sangene som synges i løpet av kampen er høylytte støtteerklæringer, men sikter også på å sette motspillerne ut av spill.

– Mye av det som foregår signaliserer at man støtter sitt eget lag sammen med en usvikelig tro på at det får spillerne til å yte mer ved å synge disse sangene og samtidig gjøre det ekkelt for bortelaget. Får man spillerne handlingslammet så er jo det bra, sier Hjelseth.

Hjelseth fortsetter med at det dessverre ikke lykkes så mye i praksis, men det er ideologien bak allsangen som er poenget, ikke resultatet.

Utenfor massen

Dessverre blir opplevelsen noe helt annet enn euforisk om man finner ut at man ikke kan sangene. Brått får man en ukomfortabel følelse av å stå utenfor og at man en er slags bedrager blant massen. Dette til tross for at det helst er på tribunen man lærer tekstene.

– Gjennom gjenkjennelsen gir sangene en følelse av at «dette er vi sammen om», og en kollektiv eller individuell erfaring. Man føler at man er en del av en gruppe som står sammen om noe, forteller Hjelseth.

Fordi det er nettopp dette med fellesskapet som er så innebygd i oss mennesker. Uansett hvor mye du driter i fotball er det ikke alltid gøy å være på utsida. Det er litt som å møte opp i bunad på 17. mai uten å kunne «Ja vi elsker». Følelsen av det kollektive er likevel noe som må komme fra fellesskapet selv, det kan ikke dikteres utenfra.

– Om speaker prøver å dra i gang trampeklapp så vil mange supportere se negativt på det fordi det er en stemning som skal komme nedenfra, og ikke regissert ovenfra.

Medisin mot identitetskriser

Supporterkulturen som først blomstret opp i Storbritannia rundt 1960 kan gi Ola Nordmann mer enn en mulighet til å ta ut sinnet over at det kommer en blåmandag i morgen og rope «dommerjævel» med hele sitt hjerte. Samfunnet har vært i stor endring de siste hundre årene og ifølge noen antropologer har den post-industrielle tidsalderen lagt til rette for en helt annen form for identitetskrise som idoldyrking av fotballklubber er svaret på.

– Før i tiden var det sånn at du fikk jobb på fabrikken i hjemstedet ditt og rammen for livet ditt var bestemt. Du hadde ikke noe behov for tenke på hva du skulle bruke tiden din på, eller hva som skulle skje framover.

Hjelseth utdyper at folk i dag ikke vet hva de vil i livet, og det eksisterer ikke lenger noen spesiell tilknytning til oppveksten, hjembyen eller klasse. Tanken om at man kan gjøre hva man vil byr raskt på problemer og vi mennesker mangler i dag noe å hekte identiteten vår på.

Dag Ingebrigtsen er enig i at mye av identitetsfølelsen bygges opp av sangene i supporterklubbene.

– De gjør oss glad, stolt, og ikke minst patriotisk.

Men så er det også en viss risiko ved å legge lykken i yndlingsklubbens hender... Kanskje er det bedre å støtte helhjertet et lag med mye suksess fra en større liga, og opportunistisk hoppe fra lag til lag ettersom hvordan de gjør det på tabellen, om så mye av ditt indre liv står på spill sammen med kampresultatene.

Del av DNA-et

Dougie er fra Cambridge og har bodd i Norge i 18 år. De aller fleste som har tatt turen innom baren Three Lions vet hvem han er. Han forklarer at fotballhymner, som for eksempel hymnen med samme navn som baren, er blitt en del av DNA-et til supportere.

– Mange husker at de ble kjent med sangene som barn før de ble kjent med sporten. Hymnene går i arv fra generasjon til generasjon.

Det er likevel ikke all sport som deler den samme oppildnende tonen som de mest kjente fotballsangene har. Ifølge Dougie har rugby i England en gammel, engelsk gospelsang kalt «Swing Low» som har en mye mindre aggressiv følelse over seg, til tross for hvor tøff sporten er.

– Spillerene i rugby er kjempetøffe og tåler mye, men utenfor av banen er de alle gentlemen. Det er en kjent situasjon i England at på rugby-kamper kan du ta med kone og barn uten særlig mye bekymring, men kulturen og sangene i fotball gjør at man alltid må passe litt på rundt fotballsupportere.

Heldigvis er tilstanden rundt supporterkulturen i Norge noe mildere i uttrykk, men som fotball- supporter kan det fort bli noen tunge dager når man legger nok av identiteten, gleden og stoltheten i hendene på fotballagene fra Eliteserien. Identitetskrise er nok et ord vi er mye mer kjent med i 2017 enn i 1960. Om supporterne med sine fotballhymner har funnet sin livbøye i livet gjennom strofer om Ivers og Manchester Uniteds gylne dager, er de kanskje bedre stilt enn de fleste av oss.