Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Roboter i horisonten image

Roboter i horisonten

Horizon Zero Dawn byr på slakting av roboter, mysterier og enda mer robotslakting. Og det er akkurat det som gjør det så bra.

Du er Aloy. Et hardbarket og ressurssterkt individ, som etter å ha vokst opp som utstøtt fra stammen kan takle det meste. Og Guerrilla Games sitt ferske gullkorn, Horizon Zero Dawn, byr på mye man skal takle. Det er et slags post-post-apokalyptisk spill, satt langt i fremtiden. Vi og vår sivilisasjon (hvertfall framtidsversjonen av oss), med våre mobiltelefoner, gatelys og Paradise Hotel er utdødd. Menneskene som lever nå bor i stammesamfunn. Denne idylliske naturharmonien byr på en kraftig kontrast: Roboter. Man kan si at robotene er denne verdenens fauna, og de er ikke av den koselige R2D2-typen.

Historien i spillet er svært spennende å oppdage på egen hånd. Grovt sett går den ut på å finne ut hvorfor vår sivilisasjon forsvant, og hvorfor robotene ikke forsvant med oss. Aloy (som til min skuffelse uttales eyloy, og ikke æloy), med sine evner og ikke-noe-tull-holdning, er en svært velegnet person til å ta oss med gjennom reisen.

Logisk nok tar Aloy med seg pil-og-bue, sprettert, og spydet sitt når hun slåss mot metallrobotene. Og herregud, så gøy det er. For å drepe robotene må du utnytte de svake punktene deres, bruke et arsenal av forskjellige buer, feller og ammo, og ikke minst så må du være snikete. Kampsystemet i spillet er svært tilfredsstillende, og de har sørget for at det faktisk kjennes farlig ut når man slåss mot flere roboter samtidig.

Stemningen i spillet er fantastisk. Grafikken er noe av det fineste man kan oppleve på en Playstation og musikken treffer akkurat som den skal. Du blir ikke overlesset av oppdrag, samtidig som du ikke går tom for ting å gjøre. Følelsen man får den første gangen man møter på en tyrannosaurus-aktig robot kalt Thunderjaw er majestetisk. I mitt tilfelle så jeg den vandre rundt på lang avstand, og jeg tenkte «hei, den er ikke så stor». Mens jeg gikk nærmere, og roboten følgelig ble større og større, så veltet den uforstyrret et svært tre mens den snudde seg. Da snek jeg meg rolig i motsatt retning.

Spillet har noen svake sider. Ansiktene, selv om de ser særdeles flotte ut, har døde, intetsigende blikk. Om du er i kamp og fienden selv går bak et hjørne, så skjønner den ikke hvor du ble av. Dette er likevel småplukk. Spillet kaster et skråblikk på vår teknologiske hverdag og farene med å utvikle kunstig intelligens. Det underholder, gleder, og skremmer. Men mest av alt er det kjempegøy.