Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Vintagefanatikerne image

Vintagefanatikerne

Sophia og Ivar bryr seg ikke om å passe inn, og synes ikke du skal det heller.

I et lyst, lite lokale i Brattørgata er fargerike klær fra flere tiår hengt opp på stativer. Vesker, kapser og en kjole henger på veggene, og gammel musikk er å høre fra anlegget. Hvite ballonger i taket minner om en åpningsfest som er forbi. Lukten av vintage er svak, men til stede, og forteller om individuelle historier i hvert plagg. Jeg er ikledd en sprutgrønn jakke som ble kjøpt på et Prisløs-marked på Antikvariatet for halvannet år siden. Når Sophia får vite det, lyser ansiktet opp.

– Den husker jeg. Jeg har autistisk hukommelse når det kommer til klær. Jeg husker alt, og drømmer om plaggene innimellom, sier hun og ler.

Ivar, kjæreste og prisløspartner, legger til på ivrig bergensk:

– Det er helt drøyt, faktisk. Jeg kan nevne en t-skjorte, uten å fortelle noe om detaljene, men hun husker den uansett.

Kjæresteparet Sophia og Ivar deler lidenskapen for vintage og gjenbruksklær, og slik har det samlet seg opp en mengde klær hjemme hos dem. I dag har Sophia på seg svarte klær og bryter det ensfargede med sin sterke, røde leppestift. Ivar er ikledd en naturfarget skjorte og en bukse som står i stil, men skoene er store og i sprikende farger.

MED LIDENSKAP FOR GJENBRUK

[ image ]
Foto: Hans Fredrik Sunde
En kveld drakk Sophia vin med en venninne og diskuterte klesmengden, og de ble enige om å kutte den ned. Det meste av klærne gikk til Fretex, men det var noen plagg de ikke klarte å kvitte seg med. Det var plagg med en helt spesiell historie og en helt unik følelse. De ønsket ikke å kaste klærne i en container og håpe på at de fikk et nytt liv, de ville se det skje.

Da Sophia var på reise til Cape Town fikk hun en opplevelse som hun ville ta med seg tilbake til Norge.

– På en kafé eller pub var det samlet flere selgere som solgte vintageklær. Det var stappet med folk, det var mat og dj-er. Det var skikkelig trendy. Norge ser ut som en konservativ småby i forhold, sier hun med øyne som smiler gjennom de unike, store brillene med gjennomsiktig innfatning.

I 2015 arrangerte de derfor sitt første marked, og lite visste de at det ville bli starten på noe større enn dem selv. De har arrangert mange Prisløs-markeder rundt omkring på ulike kaféer i Trondheim by, og i februar flyttet de arbeidsplassen sin ut av leiligheten og inn i egen butikk.

DET UNIKE PLAGGET

[ image ]
Foto: Hans Fredrik Sunde
For Sophia er hvert eneste plagg en egen liten kjærlighetshistorie. Det er alltid noe helt spesielt med hvert enkelt plagg.

– Det kan være en søm, et materiale, knappene eller kragen som vekker spenningen i meg, sier hun med varme.

Likevel er de nødt til å tenke over hva som faktisk selger, og Ivar forteller at de etter hvert har fått mer forståelse for hva folk liker.

– Det er noen klær vi synes er utrolig kule, men som ingen andre liker, sier Ivar.

Da legger Sophia til:

– Men det er aldri noe som ingen vil ha.

Plutselig kommer det inn noen og elsker den spesielle tingen.

Stemmen til Sophia akselererer av iver når hun forteller et eksempel på et en slik ting.

– Vi hadde et par Buffalo-sko som helt åpenbart var falske.

Hun viser med hendene hvor høy platå skoene hadde.

– De var av semsket skinn og var jævla tacky. De hadde vi lenge, men en dag kom ei jente inn og elsket dem med en gang. Hun hadde allerede funnet ut hvilke antrekk hun ville kombinere skoene med.

Ivar og Sophia ler og ser på hverandre.

– Det er når vi har kjøpt inn et vågalt plagg, et wildcard, at vi får et rush når noen faktisk kjøper det, og da vanligvis også elsker det, sier Ivar som holder hendene på lårene og nikker mens han prater.

Sophia forteller at en venninne av henne er hennes største inspirasjon.

– Hun har veldig få plagg i klesskapet sitt, og hun har en historie til hvert eneste plagg. Hun verdsetter hvert eneste ett.

Sophia later som hun danser mens hun sitter, og imiterer venninnen med en tullete, pompøs tone.

– «Denne kjoooolen danset jeg i på en takterrasse i Barceloooona!».

INNENFOR SAMFUNNETS RAMMER

Sophia vokste opp på en familiegård i Arendal, et lite bygdesamfunn som hun opplevde som veldig normkonformt.

– Da jeg var ung gikk jeg i merker som Jean Paul, og mamma var veldig opptatt av vi ikke skulle skille oss ut.

Det var først når Sophia flyttet ut at hun fant mer ut av hvem hun selv var.

– Det er en spenning å kjøpe klær for sin egen del, uavhengig av form og størrelse. Jeg var så irritert over at alle på juleballet hadde samme bikbokkjolen.

Mens Sophia ble kledd i klær for å gli inn i mengden, ble Ivar en arving av sine eldre brødres klær.

– Det var allerede vintageklær da jeg var så ung, men da følte jeg meg som en klovn og alle lo av meg. Det var ikke før etter videregående at jeg begynte å gå på Fretex. Jeg gikk dit først fordi det var praktisk som fattig student, men etter hvert ble det gøy å finne unike ting og kunne kjøpe seg veldig god kvalitet til en billig penge.

Sophia og Ivar bodde sammen i Bergen, og de flyttet opp til Trondheim for fire år siden da Ivar skulle begynne på musikkteknologistudiet ved NTNU. Sophia ville egentlig bli igjen i Bergen, fordi hun opplevde Trondheim som veldig norm- konformt, og fordi det minnet veldig om Arendal.

– Her føles det som mange er lukkede og like i stilen, og ikke digger å være unik og skille seg ut. Det er også et stort fokus på hvilken gruppe man tilhører, i motsetning til i Bergen hvor alle blir sett på som individer.

Ivar nikker anerkjennende.

Sophia legger vekt på viktigheten av å se innover i seg selv og finne ut av hva man liker, og ikke være så opptatt av hva alle andre gjør.

– En slik ytre faktor er størrelser, jeg føler at mange jenter henger sitt selvverd opp i hvilken størrelse de er i. Derfor klipper vi bort størrelsene her.

For Sophia har Prisløs vært en frigjøring.

– Vi ble veldig overrasket over hvor mange flotte, fantastiske og vakre mennesker som kom på det første markedet. De har vært så innelukket i gjengene sine, så vi har ikke sett dem, sier Sophia.

Om stilen til folk i Trondheim bruker de beskrivelsene fornuftig og praktisk.

– Jeg har hørt at man er nødt til å gå i allværs-jakke, dongeribukse og raske sko på Gløshaugen, sier hun og ler.

Sophia har også reagert på hvor lite som skal til for at man blir sett på som en freak, fordi alt skal være så nedtonet.

– Folk på Dragvoll blir sett på som freaks, men stilen der er ikke spesielt frikete.

[ image ]
Foto: Hans Fredrik Sunde

PRISLØSERE

– Vi har benyttet oss av anledningen til å samle inn unike plagg når vi har vært på reise. Folk vi kjenner eller som vi møter kjøper også inn plagg som vi kjøper av dem, og sånn samler det seg opp, forteller Ivar.

Sophia forteller om konseptet «prisløsere».

– Hvem som helst kan komme inn med plagg til butikken. Vi har fått meldinger av folk som forteller at de skal ut og reise, og planlegger besøk i vintagebutikker. De lurer på om de skal kjøpe klær de finner som hadde passet Prisløs, så vi kan kjøpe de av dem. Det er vi gira på, sier Sophia.

– Vi stoler på at folk finner noe av god kvalitet som vi kan selge, men det har hendt at vi har måttet avvise mennesker som har kommet inn her, sier hun mens ansiktet knytes sammen, og hun kikker bort på Ivar som møter blikket med et hjertelig smil.

– En eldre kvinne kom bort til oss på et marked og fortalte at hun redesignet vesker. Da tenkte vi: dette er fett. Hun kom innom og hadde med seg vesker som var laget av bildekk med brukte boksere inni som foring. Det var forbanna stygt, sier Sophia og ler høyt.

REDESIGNKURS

De forteller at de har tenkt på hvor passive folk har blitt.

– Spesielt med tv-en hvor man sitter og blir eksponert for ekstremt mye, og da blir man apatisk og metta. Det eneste man kan gjøre er å skifte kanal, ellers blir man en slave for noe som allerede er blitt produsert, sier Sophia.

– Man får ikke skape, utvikle og føle mestring for seg selv. Man blir fremmedgjort for produkter og ting, blant annet klær.

Sophia trekker fram ferdigmaten som et eksempel på å bare forholde seg til resultatet.

– Det er blitt altfor normalt å kjøpe ferdigmat i stedet for å lage det fra bunnen av. Vi kjøper til og med ferdigblandet krydder. Man blir fjernet fra prosessen og får bare fokus på resultat.

Redesign av klær er for Sophia og Ivar en måte å endre dette på.

– Det handler om å se på klærne fra et annet perspektiv, eller for eksempel en gardin, og tenke: Hva kan vi skape her?

Prisløs har arrangert redesignkurs, hvor Sophia observerte at alle satt med en følelse av at de ikke kunne sy og lage klær.

– Da føler man en avmakt, den har jeg også kjent på. Men etter to og en halv time holdt de på å lage sin egen bomberjakke. De fikk alle sjokk over den enorme progresjonen. Det er fordi det er dritlett, man har bare ikke gjort det før, ikke blitt eksponert for det, sier Sophia med heva bryn og med hender som gestikulerer.

MAT, KLÆR, TE, OG KAFÉ

Sophia synes det er dumt at folk først må dra innom Starbucks hvor de kjøper seg en Frappuccino, før de går innom alle kjedebutikkene, og så setter seg ned på en restaurant.

– Vi vil komprimere alt i ett, slik at man ikke er nødt til å stresse rundt.

De forteller ivrig om hvordan de har holdt konsert i butikken, og planlegger å gjøre det flere ganger. I tillegg tenker de på å åpne en kafé i butikken. De tenker å ha fokus på te av kvalitet, i stedet for kaffe, siden Trondheim allerede er så gode på det.

– Vi vil gjerne ha te fra hele verden, men med japansk te og stil som inspirasjon. Vi prøver å rekruttere mennesker som har en lidenskap for te, slik at de kan bidra. Vi tenker å ikke ha kaféen åpen hele tiden, men når de kan og vil.

En stor plastboks fylt med britisk Twinings-te står plassert på bordet. Sophia forteller om hvordan de ønsker å ha te av kvalitet på den framtidige kafeen deres. Ivar forteller at han har lest at den tetypen egentlig er støv fra bakken som blir til under selve teproduksjonen. Store kompanier kjøper opp testøvet billig.

– Det er jo ekte gjenbruk så det er jo den type te dere burde selge, skyter fotografen inn, og rommet fylles med latter.