Father John Misty - Pure Comedy

Den 7. april slapp Josh Tillman, kjent som Father John Misty, sitt tredje soloalbum Pure Comedy. Som tittelen antyder er albumet mer preget av satire, samfunnskommentar og eksistensielle spørsmål enn hva vi har hørt på Mistys tidligere utgivelser. Tonen er langt mørkere enn den vi kjenner fra ham fra før, men ikke uten at humor og romantiske øyeblikk hinter om håp.

Tittelkuttet som åpningslåt setter stemningen for den portretteringen av en tragikomedie albumet utgjør. Etter en kabaret-aktig intro der både fødselsmiraklet og menstruasjon brukes som bilder på livets mysterier, formidles det hvilke absurde følger menneskenes søken etter svar kan få i form av religion. Trass et instrumentsett som ligner et storband, sørger en rolig outro for å ta det hele ned, og spenningen bevares før fortsettelsen.

Storbandsfølelsen tas opp i låta «Total Entertainment Forever». Sammen med Mistys sensitive vokal skaper det en enhet mellom det catchy og det vakre.

«When the God of Love Returns There’ll Be Hell to Pay» er en samfunnskommentar i ordets rette forstand. Fraser som «It’s just human – human nature» og «We’re the Earth’s most soulful predators» hinter til klimaendringer og markedsliberalismens onder. Det er mulig det blir påtatt for ei i tjueåra å prøve å tolke referansen «to make something out of nothing sounds like someone else I know», men muligheten for at dette er et spark til 80-talls-serien East Enders er likefullt artig.

Tematikken kler de melankolske komposisjonene som er hans varemerke like godt som artistens tidligere mer romantiske tekster. Han er fortsatt konge i dagens indielandskap. Det er bemerkelsesverdig hvor stor avstanden er til singelen fra august i fjor, «Real Love Baby», som dermed ble misvisende for de som måtte ha tolket den som smakebit på plata.

Likevel er den røde tråden hørbar på «Smoochie»: Et kort spor som båret av akustisk- og elgitar harmonerer en døsig rytme med en tekst om indre uro. Narrativet ender i en kjærlighetstematikk, og fullbyrder det som blir en eksemplarisk låt etter Father John Mistys blanding av romantikk og sarkasme. Enkelte ganger blir forsøket på å skvise inn lange samfunnskritiske formuleringer litt knotete. Etter tre album er det likefullt mulig at dette er å anse for en del av sjarmen.

«Ballad of the Dying Man» er blant platas mest sorgtunge låter. Singelen ble sluppet i vinter, og bruker historien om en døende mann til å poengtere hvordan vi glemmer egen dødelighet helt til livet brått slutter mens vi frenetisk veksler mellom newsfeeden og Instagram.

Likefullt er det «The Memo» som tar samfunnskommentaren til nye høyder. Med henvisning til legenden om Narcissus konfronteres lytteren med eget eksponeringsbehov i sosiale medier. I låtas klimaks kommer spørsmålet om hvorvidt våre handlinger i det hele tatt er genuine, eller om alt ned til valg av musikk er styrt av et forsøk på å perfeksjonere egen identitet. Dermed blir låta også konsentratet av den tragedie som plata som helhet bærer budskap om. Særlig i lys av tidligere utgivelser må dette alvoret sies å være platas definerende trekk.

Ikledd Father John Mistys vakre musikalske drakt må plata likevel heller tolkes som en håpefull advarsel, enn en dommedagsprofeti. Med sine kunstverk av låter er Misty fortsatt både indiekonge og poet.