Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Dyster åttitallspop image

Dyster åttitallspop

En imponerende og kjærkommen musikalsk vending fra Ulver.

Med sitt trettende album The Assassination of Julius Ceasar, greier Ulver nok en gang å overraske. De utforsker stadig nye musikalske territorier, og denne gangen tar de for seg en mer poporientert sound, der det blir tydelig at Ulver er barn av åttitallet. Til tross for den tydelige dreiningen mot pop er stemningen ennå mørk og dyster, og med Kristoffer Ryggs karakteristiske vokal på toppen kan man ikke nekte for at Ulver ennå låter som de skal.

Den nyeste plata er som sagt generelt mer poppete enn noe Ulver har gjort tidligere. Introen på «Southern Gothic» kunne kommet fra A-HAs storhetstid. Denne blandingen av åttitallspop og Ulvers etablerte stil preger hele plata og fungerer veldig godt. Men, med en så spesifikk mal for et helt album, kan det fort bli for mye av det samme, noe som blir tydeligere jo mer jeg hører på låtene. Likevel synes jeg det er god variasjon i låtutvalget.

Fengende rytmer og vakre melodier avløses sømløst av dystrere klanglandskap og støypartier. Min favorittlåt fra plata, og et godt eksempel på dette, er «Rolling stone», hvor blant annet gjesteartist Stian Westerhus smelter inn i lydbildet som om han har vært med Ulver siden starten. Tekstene tar for seg alt fra greske myter til spøkelseshistorier fra sørstatene, og omhandler som vanlig verdenssmerte, og tragedien som livet er. Tekstene og musikkens dystre karakter komplimenterer hverandre, og sveiser albumet enda tettere sammen.

The Assassination of Julius Ceasar imponerer og overrasker meg hele veien igjennom. Ulver har nok en gang vist at de kan utforske nye musikalske territorier og komme ut av det med låtmateriale av høy kvalitet.