En prokrastinators bekjennelser

Tekst: OlaHaugstad

Jeg har ikke nevneverdig mange talenter, men én ting er jeg god på: å utsette ting. Da jeg begynte å studere i 2014 var jeg ung og dum, og følte et såpass stort ubehag ved å skrive oppgave om det tidlig moderne Europa at jeg rett og slett droppa hele greia. Ubehaget kom selvsagt av at jeg hadde utsatt oppgaven i utgangspunktet. Det ble ingen eksamen i tidlig moderne historie den våren.

Skal vi tro en undersøkelse gjort blant norske studenter i 2014, er det nok flere som kan kjenne seg igjen i denne historia. Et sted mellom 55 og 90 prosent av oss er nemlig prokrastinatorer. Med andre ord vil mellom 55 og 90 prosent av Under Duskens lesere nikke gjenkjennende når jeg sier at å holde på slik leder til unødvendig mye stress og lidelse. Så hvorfor gjør vi det?

Flukten fra stresset

Forklaringa er såre enkel. Vi liker rett og slett ikke å gjøre store, vanskelige og langsiktige oppgaver. Dette er uheldigvis hva studietida består av: et uoversiktlig pensum på et ukjent antall sider som skal leses innen en diffus dato langt der framme i vårlyset et sted. I møte med slike oppgaver har man grovt sett to valg: å møte problemet aktivt og finne ei løsning, eller å utsette det. Det siste alternativet virker ulogisk, men gir mening på kort sikt. I et intervju med forskning.no i 2015 forsøkte professor Frode Svartdal ved Institutt for psykologi ved Universitetet i Tromsø å forklare hvorfor: Ved å velge bort stressende oppgaver, flykter vi fra stresset. Samtidig gjør vi noe annet vi anser som mer lystbetont. Vi får altså en «dobbel belønning».

Dessverre er denne doble gleden høyst kortvarig. Problemet er jo selvfølgelig at den opprinnelige oppgaven forblir ugjort. Man er like langt, og har attpåtil tapt verdifull tid. Hva skal den prokrastinerende studenten så gjøre? I det samme intervjuet sier Svartdal at målet er å «psyke folk opp til å kvitte seg med [...] uvanen». I en forskningsrapport på psykologitidsskriftet.no fra 2014, hvor Svartdal er blant bidragsyterne, hintes det mot mer omfattende tiltak. Et av forslagene er et eget fag om studieteknikk ved sida av ex.phil, nettopp fordi dette er et såpass stort problem blant studenter.

Utsettelse satt i system

Men trenger prokrastinering utelukkende å være et problem? Psykolog og professor emeritus John Perry ved Stanford har valgt et radikalt annerledes utgangspunkt enn Svartdal. I 1995, mens han egentlig hadde en annen og viktigere oppgave fore, skreiv Perry et essay kalt «How to Procrastinate and Still Get Things Done». Utgangspunktet var ham selv. Til tross for at han stadig var seint ute med viktige oppgaver, hadde han merkelig nok rykte på seg om å være pliktoppfyllende. Perry fant ut at måten han jobba på kunne formuleres i en arbeidsstrategi der poenget er å ta for gitt at man prokrastinerer, og gjøre det om til en styrke heller enn en svakhet.

Såkalt strukturert prokrastinering er egentlig rimelig enkelt: Lag ei liste med viktige oppgaver som skal gjøres, rangert i synkende rekkefølge etter grad av viktighet. Ideen er at du da velger bort den øverste og viktigste tingen du må gjøre, og heller gjør det som står lenger ned på lista. Men om disse oppgavene også er viktige, får du faktisk gjort ting som må gjøres. Oppgaven øverst på lista får man gjort først når det dukker opp en ny og viktigere oppgave. Perry medgir at konseptet innebærer selvbedrag. Svaret hans er lakonisk: prokrastinatorer er eksperter på selvbedrag.

Spol to år fram i tid, og jeg er like dum, om ikke like ung. Der sitter jeg atter en gang og svetter over semesteroppgaven i tidlig moderne historie. Klokka tikker faretruende fort henimot fristen. Jeg kan se livet passere i revy. Det er på håret, men det går. Og hvordan gikk det egentlig med Perry? Omtrent ti år etter essayet hans sto på trykk, fikk han omsider gjort det om til en hel, liten bok. Med andre ord: Selv for hardbarka prokrastinatorer finnes det håp.