Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Alle trenger noen som bryr seg image

Alle trenger noen som bryr seg

Ole Einar har bodd fem år på barnevernsinstitusjoner, og blitt oppdratt av ansatte som jobber på skift.

Løvetannbarn er barn som vokser opp til å bli velfungerende voksne, til tross for at de har levd under ekstremt vanskelige oppvekstvilkår. Løvetannen som spirer opp gjennom ugress og asfalt er et symbol på de barna som klarer seg - tross alle odds.

Ole Einar Moe er et løvetannbarn, og det er få som ville gjettet at den rolige og reflekterte 18-åringen har bodd fem år av livet sitt på institusjon.

– Når jeg sier til folk at jeg har vært i barnevernet, er det flere som blir overrasket. Det handler litt om det bildet barnevernsbarn har fått i dag. At vi ikke er dyktige på skolen, og at vi bare driver med jævelskap. Men jeg var jo en av de beste i klassen, og fikk jobbtilbud med en gang.

ET LANGT KORTTIDSOPPHOLD

Ole Einar vokste opp i en familie som ikke var i stand til å ta seg av ham, og han følte seg ikke trygg hjemme. Da han var tolv år sendte skolen inn en bekymringsmelding til barnevernet. Etter en rettssak ble han flyttet til et fosterhjem.

– Jeg trivdes ikke med fosterforeldrene. Datteren i huset ble behandlet som en prinsesse, og selv hundene fikk bedre behandling enn meg.

Elleve måneder senere flyttet han inn på en korttids-institusjon for barn, i håp om at han skulle få et nytt fosterhjem. Institusjonen var beregnet på at barna ikke skulle oppholde seg der i mer enn seks måneder, men Ole Einar ble der i halvannet år. Til slutt ble han flyttet videre på en langtidsinstitusjon for ungdom, utenfor byen. Da skjønte han at han kom til å bli boende på institusjon lenge. Han mistet troen på at han skulle få et godt fosterhjem.

Ole Einar har bodd seks forskjellige steder, og gått på seks forskjellige skoler.

– Det er litt vanskelig å etablere vennekontakter når du har flyttet til en plass, etablert deg, og så skal du bare flytte igjen.

[ image ]
Foto: Lasse Georg Tønnesen
INSTITUSJONER: Ole Einar tilbrake ungdommen innenfor barneverssystemet.

HVITE VEGGER, KORRIDORER OG LÅSTE DØRER

Hvordan var det å bo på institusjon?

– Det var veldig forskjellig på de to stedene jeg bodde. På korttidsinstitusjonen var alt sterilt, med hvite vegger, korridorer og låste dører, forteller Ole Einar.

Her var det vanskelig å få kontakt med de ansatte. De byttet stadig på hvem som jobbet, og det var ikke lett å forholde seg til.

– Det var en som sa god natt, en som sa god morgen og en ny en som sa god middag.

Boforholdene bedret seg drastisk da han flyttet på langtidsinstitusjonen, hvor han ble boende i fire år.

– Den nye institusjonen var bygget mer som et hjem, og vi var som en vanlig familie på kveldene. Vi snakket litt om hverdagen, og dro på aktiviteter som bowling og fisketurer.

På langtidsinstitusjonen bodde det færre ungdommer. De ansatte bodde på institusjonen i 2-3 dager før de byttet vakt, noe som skapte en bedre hverdagsrytme.

– For vanlige ungdommer er det viktig med stabilitet, men for barnevernsbarn, folk som har gått gjennom forferdelige og vanskelige ting, så er det ekstra viktig at det er forutsigbart. At du vet når de ansatte skal komme, at det er faste rutiner. At du føler deg trygg i hverdagen.

OVERVÅKET

Noe av det Ole Einar mislikte med å bo på institusjon, var at alt han sa og gjorde ble loggført.

– Det er litt rart, du får et tredjepersons overblikk over deg selv. Hva du har gjort og hva du har sagt. Når det er noe du angrer på, så er det ikke akkurat så artig å lese det om igjen.

I journalene skrev de ned klokkeslettet han sto opp, om han spiste frokost, hvor mye han spiste til middag, og hvor lang tid han brukte på leksene. De ansatte var pliktige til å skrive ned alle relevante samtaler, og derfor var det ikke lett å ha en fortrolig samtale med dem.

– Det var ekkelt, når man prøver å ha en en-til-en samtale med noen, så er det åpenlyst for alle de andre. Hvis det var en ansatt du ville prate med om forskjellige ting, så måtte man ha det skriftlig at de ikke skulle skrive det i rapporten.

GRÅTT HUS MED ANSATTE SOM SLÅR

Historisk sett har det vært mye kritikk av barnevernsinstitusjoner, og mange har vært skeptiske til om de er i stand til å ivareta barn og unges oppvekst og oppdragelse. På 1950-tallet viste flere studier at institusjonalisering hadde en negativ effekt på barns utvikling, og på grunn av dette opplevde de en stor tillitskrise.

– På korttidsinstitusjonen var alt sterilt, med hvite vegger, korridorer og låste dører.
- Ole Einar

I dag bor det i underkant av 1500 barn på institusjon i Norge. Dagens institusjonsbarnevern er nok fortsatt preget av et negativt rykte, til tross for at det har blitt økt fokus på å erstatte det kunstige institusjonslivet med det vi anser som et godt hjem med god omsorg.

– Mange har et bilde av barnevernet som et grått hus med ansatte som slår, og at det sover tyve barn på hvert rom. Det er litt mer dystert enn hva det faktisk er.

I dag finnes det både statlige, private og ideelle barnevernsinstitusjoner. Den siste barnevernsinstitusjonen Ole Einar bodde på var privat, men den ble drevet som en ideell organisasjon. Eieren stiftet selskapet for å hjelpe barn og unge.

– Det finnes barnevernsinstitusjoner i Norge som drives for å tjene penger. En av de gikk 125 millioner i overskudd det siste året. Det mener jeg er feil, det går på bekostning av ungdommene som bor der.

Han er kritisk til at barnevernstiltakene i Norge er så forskjellige som de er.

– Barnevernet kan være veldig urettferdig. Hvis du flytter til en kommune med god råd og gode saksbehandlere, så kan du få et helt annet tilbud enn hvis du bor i nabokommunen.

[ image ]
Foto: Ingvild Schjelderup Stokke
BARNEVERN: Rigmor jobber med ungdom mellom 13 og 18 år.

EN BRUTAL VERDEN

Rigmor Knutsen er avdelingsleder for en ideell barnevernsinstitusjon for ungdom mellom 13 og 18 år. Institusjonen er bygget som et helt vanlig hjem, og ligger en halvtime utenfor Trondheim. Her bor det åtte ansatte, som jobber to og to på skift, og to ungdommer. Alle har hvert sitt rom, i tillegg til at det er et stort kjøkken og to stuer. Det eneste låste rommet er kontoret.

Rigmor forteller at selv om institusjoner skal være et godt omsorgstilbud, vil det alltid være siste utvei.

– Verden er brutal. Noen foreldre sliter med å gi god omsorg, de kan ha nok med seg selv og egne utfordringer. Men så lenge det ikke er snakk om seksuelle overgrep eller vold, er det alltid satt i gang flere hjelpetiltak for å bedre situasjonen i hjemmet først.

Hun mener likevel at det kan være bra for enkelte ungdommer å bo på institusjon. Her kan ungdommen få stabilitet over en lengre periode. De ansatte kan klare å stå i de utfordrende situasjonene, i og med at personalet går på skift, framfor at de må flytte flere ganger på grunn av at det blir for krevende for fosterhjemmene.

– Forskning viser at mange brudd gjør det vanskelig å stole på folk etterpå. Det blir vanskelig å knytte relasjoner og knytte folk til seg på en god måte. Det blir som et traume.

Noen av ungdommene på norske institusjoner har flyttet opptil 25 ganger.

– Noen av ungdommene har mye med seg i bagasjen, og det gjør livet vanskelig å forholde seg til. De har mye kaos i kroppen og hodet, og klarer ikke å bo med andre.

HANDLINGSPLANER

Rigmor forteller at det er viktig å ha få barn eller ungdommer på hver institusjon, slik at alle kan få den omsorgen og kjærligheten de trenger.

– Noen av dem kan ha opplevd at ingen bryr seg, og kanskje at mamma og pappa hadde nok med seg selv og egne utfordringer. Derfor må de vite at vi bryr oss. Alle trenger noen som bryr seg, forteller Rigmor.

Alle som bor på institusjonen lager egne handlingsplaner med hver sin hovedkontakt.

– Målet vårt er å hjelpe dem med å bli selvstendige, ta gode valg, og oppleve utvikling og endring. Vi skal gi dem et verktøy de kan ta med seg videre i livet. Dette er ikke utfordringer som løses på tre måneder.

Hun sier at det ikke alltid er lett når ungdommene tester ut eller avviser de voksne. Derfor må de ansatte favne ungdommen, og se og forstå hva som ligger bak atferden.

– Når de har det vanskelig, viser de det med forskjellige uttrykk. Lei seg kan bety redd. Er de sinte, så skjønner vi at det er av en grunn.

Rigmor forteller at det er givende å være den voksne personen som kan være med på å gi håp til ungdommene, og gjøre en forskjell.

– Den kjærligheten vi har i oss, skal vi ta med oss i jobben. Det må komme innenfra, hvis ikke blir vi gjennomskuet.

RØRT OG IMPONERT

I helgene prøver de å ta med ungdommene på aktiviteter, og de har et stort fokus på friluftliv.

– Det er ikke bestandig så lett å få de med, men når vi får det til blir det alltid gode turer. På tur kan alt fra å steke pannekaker til å tenne bål gi mestring. De har ofte lite tro på seg selv, og tror ikke at de er verdt noe i det hele tatt. Man må begynne med å gi dem godfølelsen og mange mestringsopplevelser.

Den omsorgsfulle avdelingslederen blir stadig overrasket over ungdommene.

– De er veldig kloke. De har ofte masse erfaring som andre ikke har. Når vi får pirka litt, og får det fram, så blir jeg ofte både rørt og imponert over hvor reflekterte de er. Hvilke tanker de har om livet.

Rigmor forteller at på turene skal det ikke mye til før de gode øyeblikkene kommer.

– Det er gull når de har det bra, og da er det verdt all frustrasjonen fra dagen før.

PSYKISKE LIDELSER

Resultater fra NTNUs forskningsprosjekt «Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner» tilsier at 76 prosent av alle som bor på institusjon har blitt diagnosert med psykiske lidelser. Ole Einar var også diagnosert med dystemi, angst og en form for paranoia.

– Diagnosene har nå gått ut, og jeg har det ikke lenger sånn som jeg hadde det før.

På grunn av alt det vonde han hadde opplevd under oppveksten var det en periode han hadde lite tro på mennesker. For å komme ut av den vonde tankerekken, har det hjulpet å ha noen å prate med.

– Det var veldig ekkelt, men til slutt så lærte jeg at det ikke var normalt at barn skulle bli mishandlet. At barn ikke skal bli fysisk straffet når de gjør noe galt.

Ole Einar er robust og stødig, til tross for alt han har vært gjennom. Han har bestemt seg for å legge fortiden og de dekonstruktive tankene bak seg.

– Den kjærligheten vi har i oss, skal vi ta med oss i jobben. Det må komme innenfra, hvis ikke blir vi gjennomskuet.
- Rigmor

DEHUMANISERT

Mange av de andre beboerne på institusjonen til Ole Einar hadde det mye verre enn han selv. Noen av dem trengte mer hjelp enn andre.

– Man ble på en måte dehumanisert. Plutselig hadde de slåsskamper med de ansatte, og noen av dem ble lagt i bakken og låst inne på et rom. Jeg syntes det var ubehagelig i starten, men så ble jeg vant til det. Til slutt brydde jeg meg ikke så mye om det. Det ble rutine.

I rapporten til NTNU kommer det fram at barn som er plassert i barnevernsinstitusjoner er en høy-risiko gruppe for atferdsvansker og rusproblematikk. De utgjør dermed noen av de mest sårbare barna i vårt samfunn. Ole Einar synes at han har kommet godt ut av det han har vært gjennom.

– Jeg gjør det bra på skolen, jeg bor i et godt fosterhjem og jeg har venner. Jeg vet at det går bra med fire av de jeg bodde med på institusjon. Men noen er narkomane, og går rundt på gata i Trondheim.

Det tok litt tid, men Ole Einar skjønte mer og mer at han trengte hjelp, og at han måtte ta imot den hjelpen han ble tilbudt. Han mener at du selv må ha lyst til å bli hjulpet for at det skal fungere. Det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil bli hjulpet.

– Noen føler at de ansatte er imot dem, at de er der for å skade dem eller gjøre dem vondt. De prøver å få ungdommene på lag mot de ansatte. Men jeg var ikke med på det. Det går ikke bra på lang sikt. Det skader bare deg selv at du vil stritte imot systemet.

[ image ]
Foto: Ingvild Schjelderup Stokke
KJÆRLEIK: Mye tid brukes på å finne ut hvordan man skal hjelpe barna.

ETTERVERN

Like før Ole Einar ble 18 fikk han tilbud om å flytte i fosterhjem hos den faglige lederen på institusjonen.

– Plutselig skjedde det, og jeg ble veldig glad, sier han lettet.

Nå går Ole Einar i tredje klasse på videregående, og neste år skal han bli lærling. For å unngå å pendle fire timer til skolen hver dag, har han flyttet inn på en hybel på Møllenberg. Her bor han sammen med fostersøsteren sin, og to andre studenter. Hver helg reiser han og søsteren hjem til fosterfamilien.

– Jeg spurte om å få ettervern, og jeg fikk det jeg ville. Vi var enige om hva som var det beste for meg.

Noen ungdommer velger å bryte med barnevernet etter at de har blitt myndige.

– Det er ikke sikkert de vet hvordan de skal lage middag, sette opp budsjett eller hvordan de skal vaske klær, og så skal de plutselig ut og være voksne. Når de i tillegg har hatt problemer før i livet, kommer det til å skeie ut. Det er i hvert fall det jeg har opplevd blant andre som har gått den veien.

Vil du si at barnevernet har gitt deg en trygg oppvekst?

– Ja, de ansatte var alltid der, og de ville det beste for meg. De var der ikke bare for å få lønn, de ville hjelpe oss. Jeg vet hva vi setter dem gjennom, og jeg er veldig takknemlig.

Ole Einar ønsker selv å hjelpe andre, enten innen barnevernet eller på en annen måte. Han vil gi tilbake den hjelpen han selv har fått.