Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article ARCA - ARCA image

ARCA - ARCA

Eksperimentell elektronika i verdensklasse.

Dette er en dødelig vakker plate som belyser smerten og sorgen, hvor Arca opptrer fullstendig avkledd og sårbar. Venezuelanske Alejandro Ghersi har nok en gang skapt en ikonisk perle av følelser, denne gangen forkledd som et intimt, skjørt oratorium.

Det er en annen Arca vi hører på det nye albumet enn den vi så brølende under Øyafestivalen i fjor. Tidligere er han kjent for sine knallharde produksjoner både som soloartist og med Kanye West, Björk og FKA Twigs. Arca er personlig og mer avbalansert, og han håndterer det utmerket.

Åpningssporet «Piel» handler eksplisitt om å bli en annen person, og kunne ikke representert albumet på noen bedre måte. Angivelig er det Björk som har overbevist Arca om å ta i bruk sin sylskarpe stemme, til forskjell fra tidligere utgivelser. Hamskiftet er et faktum – kanskje er det den ekte Arca som nå får skinne gjennom på albumet, derav tittelen?

Det er hardtslående og fløyelsmykt samtidig, og kan sammenlignes med Nils Bech. Klart refereres det mye til klassisk musikk, men RnB, klubbmusikk, orientalske strengeinstrumenter og retrosynther er alle representert her. Produksjonen gjør stemningene levende, og vanviddet føles virkelig. Det er sonisk fortellerkunst.

Et ustemt, mutert piano spiller gjennomgående et tema som blir mer og mer konkret, og gjør seg gjeldende uten å bli repetitivt. Fragmenter av støyfulle flimmer-lyder bryter hele tiden opp komposisjonen. Høydepunktene er de mest melodiske sangene, som den stressede «Castration», tindrende «Desafío» og «Reverie».

Arca får smerten og skjønnheten til å harmonere når han toner aggresjonen ned. Et gjennomlytt av plata kan være veldig intenst, kanskje på grunn av de hyperrealistiske detaljene, som paradoksalt nok gjør det hele veldig utenomjordisk. Det er kanskje nettopp dette monstrøse som fenger.