Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Fotballsangenes vidunderlige verden image

Fotballsangenes vidunderlige verden

Skal vi forkaste fotballåtene som slett musikalsk arbeid, eller tilbyr de noe mer?

Norsk fotball er endelig i gang igjen. Selv om Tromsdalen hadde snøskavler på flere meter rundt banen da Obos-laget spilte årets første hjemmekamp, skal det spilles fotball. Nordmenn elsker sin fotball, og fotballen fører med seg en hel del. Det jeg i det følgende skal ta tak i er fotballsangene våre. Det er nærmest blitt en regel at låtene bærer preg av dårlig musikalsk produksjon og tonedøvhet. Skal vi bare oppsummere med at fotballåter er no’ forbanna tull?

Jeg er av en annen oppfatning. Greit nok er ikke låtene av samme musikalske kaliber som når John Petrucci drar i gang de mest skolerte prog-riffene. Greit nok vil kanskje anerkjente jazzmusikere snu seg i graven når de hører «Ekte Særpehjerter». Men fotballåtene har jo så mye mer. De betyr noe annet. De står for union kjærlighet for et lag. Mengder av sjel en ikke forstår med mindre man elsker laget sitt. Eller i det minste elsker fotball.

Tilhørighet fra Oslo til Tromsø

Eksemplene er mange. Hvordan kan en høre «Vålerenga Kjerke» uten at blodet begynner å bruse? Herregud, dette kommer fra en romsdaling. Det fine med Vålerenga er at de ikke bare har «Kjerka», men også fantastiske «Mitt Vålerenga». «Det betydde så mye for folka der øst. Det knytta dem sammen i livslange bånd.» En hel bydel knytter låta til sitt hjerte og står sammen. Låta dytter fellesskapet foran seg og lyder: «Klubben var for alle». Er ikke det vakkert? Produksjonen blir nok ikke verdenskjent. Det lukter ikke gull av det instrumentale heller. Litt klimpring på en kassegitar, og svake innspill av en trommemaskin gir oss lydbildet. Men i all verden. Det er mer enn nok for meg.

Klubblåta som for min del troner øverst i Norge er det Violet Road som står bak. «9000 Byen» var låta Tromsø tok med seg til cupfinalen i 2012. Utrolig nok endte kampen med seier til førstedivisjonslaget Hødd etter straffesparkkonkurransen. Å ikke vinne kampen med denne låta i ryggen er for meg helt utrolig. «Det e lov å knalle te, det e lov å blø» ble sunget av 15 000 gale tromsøværinger. Da dette er en cupfinalesang står den i særklasse. Hvert år entrer to lag Ullevål for å kjempe om den gjeve kongepokalen, og hvert år har begge lag med seg en cupfinalesang hver. Det sier seg selv at det kan gå på stompene løs musikalsk sett når artistene har knapt med tid etter at laget deres går seirende ut av semifinalen, en snau måned før Ullevål-matta står klar til dyst. Det er derfor «9000 Byen» imponerer. Låta er godt produsert, og Violet Road er stødige både instrumentalt, lyrisk og vokalt.

Hiphop og fotball i søt harmoni

Cupfinalen i 2004 sto mellom Lyn og Brann. Hiphop-bastionene i Klovner i Kamp skrev i den anledning «20 000 tomme seter». Selvironien er briljant da Lyn på den tida benytta seg av Ullevål samme hjemmebane som Vålerenga. Folka på Oslos vestkant så tidvis ut til ikke å bry seg særlig om Lyn, da det stort sett var abnormalt mange ledige seter på landskampstadioen vår. Alis og Doktor S fra Klovner lagde et kunstsykke av en hiphop-fotballåt hvor de helt bevisst spiller på det å representere Oslo Vest: «Hvis du kødder med oss får du aldri fred, vi slår deg ikke ned men gjør det mer diskret. Vi smeller dama di på tjukka så barnet hun får ut får våre gener og blir Lyn-supporter». Låtas musikkvideo resulterte i to anmeldelser fra henholdsvis Brann og NSB. Videoen viser nemlig en Brann-supporter som blir herja med og slept etter en motorsykkel langs NSBs togskinner. Som hiphop-hode synes jeg det bare er gøy. Det skal være litt trøkk.

Nesbø og «Bombefly»

Jeg skal ikke legge skjul på hvilket Eliteserielag jeg holder nærmest. Det er Molde Fotballklubb. Klubben fra Nordvestlandet har siden 90-tallet vært så heldige å få Jo Nesbø som låtskriver og sangskaper. Det er med stolthet vi gauler strofene fra «Her kommer Molde». Låta inneholder historier. Historier fra Molde og historier om stolte supportere. Nesbø var også bidragsyter på cupfinalelåta til Molde i 2014, «Vi skal til Ullevål». Skal vi tro Nesbø selv var han ikke direkte stolt av låtas musikalske kvalitet. Men jeg, og flere hundre andre Moldesupportere, sang av full hals på fotballpuben Tempest i Oslo i de sene nattetimer, etter å ha satt Odd skikkelig på plass søndag formiddag.

[ image ]
Foto: Øyvind Opsahl

I anledning Molde kommer vi ikke unna trondheimsrapperen Shitrichs bidrag til cupfinalen 2013. Da sto nemlig Molde og Rosenborg klare til batalje. I forkant vakte låta «Bombefly» oppsikt. En helt sinnsykt fiendtlig låt som fikk ordføreren i Molde Torgeir Dahl til å føle seg truet av linja: «Torgeir Dahl er Øygard, får en høygaffel i kjeften». Låta føyer seg heller ikke inn i rekken av musikalske underverker, men er i aller høyeste grad et morsomt bidrag til en polarisert fotballsang-jungel. Fiendtligheten holder i alle fall jeg på lang avstand, og mener låta er kul og setter stemninga for god og konkurransepreget fotball. Hvis du som moldenser tar deg nær av at Shitrich skal «sende bombefly over Molde by» bør du senke oppstoppernesen din ti hakk. En kan ikke ta seg nær av alt. Da blir det vanskelig her i livet.

Fotballåter forteller historier. De står for samhold og tilbyr sjel få andre sjangere kan matche. Som Violet Road synger: «Det e stolthet, det e lagånd og det e redelig spæll». Med linjer som det kan den musikalske kvaliteten ta seg en bolle. Det er ikke dét det handler om. Ta på deg drakta, ta på deg skjerfet, og syng skamløst høyt på ditt lags elendig produserte låt.