Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Klubbscenene som forsvinner image

Klubbscenene som forsvinner

Utesteder som Familien og Brukbar/Blæst blir nedprioritert av offentlige støtteordninger. Resultatet blir et fattigere musikkmiljø i Trondheim og på landsbasis.

Det har vært tøffe tider for lokale konsertarrangører i Trondheim. I løpet av det siste året har to av byens folkekjære klubbscener, Familien og Brukbar/Blæst, måttet stenge. Dette var trist for oss som er over gjennomsnittet glad i å gå på konsert. Artister som kommer utenbys fra får færre steder å spille på, mens lokale artister mister noen viktige steder der man kan prøve seg. At det nå blir færre små konsertarrangører rammer derfor byens kulturliv og musikkscene.

Det offentlige deler ut millioner til forskjellige aktører innenfor norsk kulturliv hvert eneste år, uten disse bevilgningene ville det nok vært vanskelig for mange som ønsker å drive med teater, filmproduksjon eller musikk å få hjulene til å gå rundt. Likevel ser vi at de små helårsarrangørene av konserter sliter. Snakker vi om en skjev fordeling av offentlige midler? Hvorfor sliter man med å drive små klubbscener?

Ett år er gått siden det var kroken på døra for konsertscenen og nattklubben Familien i Dronningens gate. I løpet av Familiens ti år ble det arrangert nærmere tusen konserter på stedet, et snitt på to konserter i uka. At stedet ikke eksisterer lenger, og at det er blitt enda en fotballpub i det gamle lokalet, er et tap for byens musikk- og kulturliv. Spesielt fordi det var på steder som Familien at mindre artister kunne prøve seg. På en intimscene med plass til 200 personer var stemningen sjelden dårlig. Som en av de mest profilerte konsertarrangørene i byen kunne man her oppleve alt fra Wu Tang Clan til The Dogs i sjangerbredde, samtidig som det ble booket en rekke mindre, norske artister. Likevel førte omsetningssvikt til at stedet ikke overlevde. Sveinung Sundli, mangeårig daglig leder ved Familien, uttalte den gangen til Adressa at det var «sabla hardt» å drive et konsertsted i Trondheim.

Dessverre viser det seg at han hadde helt rett. Brukbar/Blæst hadde et veldig likt konsept som Familien, et kombinert utested og klubbscene med massevis av konserter gjennom hele året. I oktober i fjor kom beskjeden om at utestedet ikke fikk fornyet sin skjenkebevilling, og dermed måtte se seg nødt til å stenge. Byens konsertverden var med ett blitt fattigere.

Man kan skjønne at det er mer lukrativt å drive en fotballpub eller en restaurant istedenfor en liten klubbscene hvor marginene som regel er små. Mindre klubbscener er likevel helt avgjørende i utviklingen av lokale talenter og for å bygge et musikkmiljø. Det er ingen artister som har startet karrieren med å spille på store arenaer, alle har som regel begynt i det små. Når steder som Familien og Brukbar/Blæst forsvinner, betyr det færre steder man som artist kan begynne å spille og færre muligheter til å oppleve lokalt talent.

Trondheim har mange gode mellomstore konsertlokaler, i tillegg steder tuftet på frivillighet som Samfundet og Sukkerhuset. Det er i det hele tatt et godt og variert konserttilbud i Trondheim, men på mange av scenene er det tilreisende som spiller, og ikke så mye lokalt talent som man kanskje skulle ønske. Nå skal det sies at festivaler som Trondheim Calling, Pstereo, og den nye Bakkefestivalen gjør sitt for å utvikle lokale musikere og talent. Likevel må det helårsarrangører til for at den trønderske musikkscenen skal holdes ved like og vokse.

Sammenligner man Trondheim med byer som Bergen og Oslo er det klart at vi har mye å lære når det kommer til utvikling av en robust musikkscene. I Bergen flommer det over av indierock og hiphop, mens i Oslo lever småscenene og undergrunnsmusikken i beste velgående. Hva er det som skjer i disse to byene som ikke skjer i Trondheim? Begge byene har små klubbscener som for eksempel Hulen og Garage i Bergen eller Blå i Oslo som tjener som midtpunkt i byenes musikalske univers. Når det kommer til mindre kjent undergrunnsmusikk, eller artister som er på vei opp har disse stedene spilt en avgjørende rolle. Men heller ikke i Oslo eller Bergen går det knirkefritt for disse klubbscenene; Hulen drives hovedsakelig på frivillig basis, mens Blå ble forsøkt stengt av politiet i fjor sommer etter gjentatte episoder med bråk.

En kjapp tur inn på Kulturrådets hjemmesider avslører at det meste av kulturelle uttrykk i Norge har mulighet til å søke om støtte, og det er snakk om beløp i millionklassen til alle tenkelige prosjekter som kan plasseres under fellesnevneren kultur. Man kan ane at det er en viss skjevfordeling, noe som arrangørene bak Trondheim Calling påpekte i et innlegg på sin hjemmeside i oktober. For eksempel fikk Trøndelag Teater 83 millioner i 2015 av staten og Trondheim kommune, mens Brukbar/Blæst fikk knappe 150 000 kroner i arrangørstøtte året etter. Det kan være mange grunner til at mindre klubbscener ikke får så mye i støtte, kanskje er de rett og slett bare dårligere til å søke om penger.

Likevel er det nærliggende å tro at det virkelig er en skjevfordeling av offentlige midler til kultur. I bladet Musikkultur var flere musikere for litt siden ute og hevdet at det finnes et kulturelt klasseskille i Norge, der orkestre og klassiske musikere diskuterer pensjonsordninger og lønnsøkninger mens mange musikere må jobbe gratis for å realisere prosjektene sine. Konsertarrangører som jobber gratis, og som vi har flere av i Trondheim, er med på å styrke bildet av en bransje drevet av frivillighet. Det er med andre ord svært vanskelig å utelukkende leve av musikk uten støtte fra det offentlige. Klubbscenene som forsvant fra Trondheim er en påminnelse om at det er disse aktørene innenfor musikkbransjen som er spesielt utsatt for konkurser og stenging. Det er synd, fordi det er slike scener som er grunnsteinen i byensmusikkmiljø.