Tre gamle damer og en våt bryggeridrøm

I et gammelt Shell-tapperi ved Trondheimsfjorden begynte tre studenter å brygge øl. I dag er de kjent som Austmann.

Publisert Sist oppdatert

Det er den mest solfylte morgenen på lenge, og vi har gått av på feil busstopp. Med passerende trailere og et par ivrige fugler som eneste selskap, trasker vi innover Byneset, langs Trondheimsfjorden. Fra den støvete grøftekanten vi går i kan vi se Trondheim by som en lang, grå stripe.

Etter å ha gått ned en bakke og inn på en stor gårdsplass, ser vi endelig et menneske, en mann med rød kost. Han er både blid, nordlending og villig til å vise vei til Austmann.

– Kos dokk.

Vi passerer et massivt fjell av hvite søppelsekker fylt med tomme ølbokser, klatrer opp en smal metalltrapp og kommer rett inn på et tomt kontor.

«Hei!» roper noen, og vi følger lyden til vi står på et lyst kjøkken. Der sitter det tre karer, og alle skynder seg fram mot oss. To av dem med utstrakt hånd og én med utstrakt albue, for han har nettopp vasket hendene. De heter Anders Cooper, Torstein Høe og Thomas Sjue.

TRE GAMLE DAMER

En mann med rutete skjorte kommer nynnende inn døren.

– Hello, hello, sier han som en figur fra barne-tv og presenterer seg som Vinko. Vinko Sindelar er født og oppvokst i Oregon i USA, men forstår norsk.

Cooper heller kaffe i et colaglass og setter det foran seg på bordet. Der blir det stående urørt mens han forteller at det var han, Sindelar og Sjue som for nesten fire år siden begynte å brygge øl i det gamle Shell-tapperiet. Da var de fortsatt studenter, så for å få startkapital måtte de overtale mødrene sine til å kausjonere.

– Mutter’n var så skeptisk. Hun hata det. Men det var for mye som klaffa til at vi kunne la være, sier Cooper.

Som takk for hjelpen lagde de den første øltypen til ære for kausjonistene og kalte den «Tre gamle damer».

AUSTMANN-GENSERE

I starten gjorde de alt selv og jobbet sytti til åtti timer hver uke. Det første halvåret flasket de 60 000 flasker for hånd.

– Det har vært moro, men det har vært jævlig mye arbeid, sier Cooper.

Det er ikke lenge siden de fikk ansatte til å ta over bryggingen.

– Også er det kjempehyggelig å ha Torstein sittende her, fortsetter Cooper og nikker mot kollegaen i administrasjonen.

– Jeg er ansatt som humørspreder, sier Torstein Høe.

Et par menn til slentrer inn på kjøkkenet med store flir om munnen. De har alle på seg hettegensere med Austmann-logoen på ryggen.

Mens vi reiser oss for å gå videre i bygget, sier Cooper til en av dem:

– Ikke stjel tingene deres, nå.

Alle tre ler rått.

Til sammen er de i dag elleve ansatte: fem i administrasjonen, fire i bryggeriet og to som driver med salg. Austmann har blitt Norges sjette største håndbryggeri og har i motsetning til mange andre håndbryggerier stor nok omsetning til å lønne de ansatte hver måned. Høe lurer på om vi la merke til den nye «jævlig freshe» printeren deres på vei inn.

– Det er da du innser at du har en ordentlig bedrift, sier Cooper.

MILLENNIUM FALCON

Cooper viser oss kontoret sitt og drar fram en pose sjøgress på størrelse med en stor skolesekk. Han heller ut litt av det grønne innholdet i hånden sin.

– Det er ganske godt, sier Høe.

– Ja, vi må bare passe på at det blir noe igjen å putte i ølen også, påpeker Cooper.

Han leder vei mot en ny dør, og vi kjenner lukten av vørterøl og havre et par sekunder før vi krysser dørstokken. Så ser vi de høye hvite tankene og de lave firkantede metallkarene. Vi har nådd selve bryggeriet.

Vi hører en jevn dur fra en eller annen maskin, og solen skinner inn gjennom vinduene rett under taket. Gulvet er vått og taket fullt av rør. Cooper liker å sammenligne bryggeriet med Millennium Falcon, et av romskipene i Star Wars.

– Det ser kanskje ikke så bra ut, men det gjør jobben.

HELLIG

En mann med vernebriller og oransje plastikkhansker ser fort bort på oss. Så snur han seg mot en kollega, sier noe på amerikansk og fortsetter å inspisere tankene.

– Alt er gammelt meieriutstyr, sier Høe.

Cooper mener at de har det mest manuelle bryggeriet i Norge. Han forteller at de hvite melketankene var det eneste de hadde råd til da de startet opp.

– Men de brygger vanvittig bra øl.

Det er innrammede tegninger på veggene i hele bygget. En tegning av et tohodet troll, en annen av huldra. Over en av melketankene ser en forpint Jesus ut i luften.

Cooper ser opp på bildet av Guds sønn, folder armene og smiler lurt. Ingen av dem er visst spesielt religiøse. Han fikk bildet til 25-årsdagen sin og tenkte at det kunne passe bra å ha det over akkurat den tanken, for alt ølet går fra de andre tankene og innom den før det blir fylt på flasker eller fat. Han går bort til et av metallkarene og løfter av lokket. Oppi er det knust korn og varmt vann. Han rører rundt med en hvit spade og spar opp flere kilo gulgrå korn fra bunnen. I dag brygger de en Imperial Stout.

Mens vi beveger oss mot neste rom, går amerikaneren med hanskene bort til karet Cooper rørte i, peker og bemerker noe om innholdet, før han legger på det to meter lange metallokket.

LØFT

Inne på det gedigne lagerrommet forteller Cooper at de har åpne kvelder den andre lørdagen hver måned. De har også arrangert konserter der mellom de høye hyllene.

To meter bak oss flytter tre ansatte hvite sekker inn i hyllene. De har løftet lenge og begynner å se røde ut i ansiktet. Noe tungt treffer meg bakfra. Det viser seg å være en halvannen meter lang rull med plastikk. En av de hettegenserkledde smiler unnskyldende.

– Nå holder du på å ta livet av Under Dusken. Det er ikke noe gøy hvis vi må i begravelse og si unnskyld, sier Cooper strengt.

KOSTEREN

Vi setter oss ved kjøkkenbordet. Gjennom vinduet ser vi rett på Munkholmen.

For et par år siden, da Cooper satt på et utested, fikk han et langt foredrag om Austmann av en tilfeldig fan som ikke visste at det var han som brygget ølet. Han lot personen snakke i over en halvtime, til bartenderen avslørte identiteten hans. Da rømte beundreren fra lokalet.

Cooper og Høe snakker om et sted i Oregon som er kjent for ølbryggeriene sine.

– Jeg vet ikke hvor mange det er, jeg, sier Cooper. Hundre?

Akkurat da passerer Sindelar i trappen utenfor.

– Vinko! Vinko!

Sandelar løper opp trappen, får høre spørsmålet og sier at det er flere hundre ølbryggerier der. Og at han skal til USA neste uke. Så danser han en liten jubeldans med hendene i været.

– På ferie? spør Høe.

– It’s a fucking vacation! svarer Sindelar og går.

Jeg spør om de kjenner han som kostet utenfor, og de ser uforstående på meg. Til slutt kommer de fram til at det må være den nye daglige lederen.

– Hva han står og koster for, vet jeg ikke. Det er litt sånn her, da. Alle gjør alt, sier Cooper.

Powered by Labrador CMS