Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Kampen mellom klimaet og kapitalismen image

Kampen mellom klimaet og kapitalismen

Leserinnlegg: Vi må slutte å sette økonomisk vekst først, skriver Jens Lillethun. Han mener vi må endre dagens økonomiske system for å håndtere klimaendringene.

Vi observerer verden gradvis bli varmere, med mer dramatiske orkaner, tørke, flom, stadig raskere smelting av is på polene og økende havnivå. Likevel snur vi oss vekk, vender tilbake til den travle og produktive hverdagen, er fornøyd med vår enestående velstand og aksepterer at litt mer boring etter olje i Nordsjøen ikke kan bidra til annet enn videre norsk økonomisk vekst, fortsatt høy levestandard og sikkerhet for de kommende generasjoners arv. Vi tilhører de få prosentene som nyter aller best av kapitalismens ujevne fordeling av frukter. Da er det lett å glemme, snu seg vekk, eller til og med fornekte at det i det hele tatt er en krise vi er midt oppe i. Men det er akkurat det det er. Det er klimakrise. Nå og i dette øyeblikk. Vi må åpne øynene, se oss rundt og forstå. Det handler om å redde verden fra en fatal situasjon der naturen vil utløse selvforverrende prosesser. Det handler om å redde biologisk mangfold, urbefolkning, verdenshav, byer, land og øyer. Det handler om å redde sivilisasjonen fra potensiell kollaps.

Siden etableringen av FNs klimapanel i 1988 og vedtaket om klimakonvensjonen for første gang i 1992 har verdensledere forhandlet om planer for å få kontroll på klimaet. Konvensjonens mål er å «forhindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet». Men i løpet av snart 30 år har man ikke bare mislykkes i å gjøre fremskritt mot sitt overordnede mål. Verdens valgte ledere har opptrådt ved å tåkelegge miserable historiske resultater, alvorlige framtidsutsikter og strenge anbefalinger fra toppforskere og klimatologer. Blant andre Joni Seager (2009) og Christopher Shaw (2013) viser til politikernes brudd på avtaler. De har brutt løfter, bommet på målene og stadig kjempet for utsatte frister. Det kan minne mer om tilværelsen som prokrastinerende ingeniørstudent enn om eksemplariske, fremtidsrettede ledere.

I København i 2009 kom man frem til et ikke-bindende løfte om å hindre verdens gjennomsnittstemperatur fra å øke mer enn to grader Celsius sammenlignet med før-industriell tid. Togradersmålet har blitt regnet som en klimatisk trygghetsgrense, men er i aller høyeste grad et politisk valg med motivasjon om å minimere endring i økonomiens uavbrutte vekst enn å ta vare på flest mulig menneskeliv. Det offisielle togradersmålet kom tross sterke innvendinger om at dette målet ville føre til slutten for en rekke lavtliggende øystater, umulige forhold for avlinger i det subsahariske Afrika og et isfritt Nordishav på sommerstid. Parisavtalen i 2015 kom som en forlengelse av avtalen i København. Verden skal holde togradersmålet, og skal helst ikke over 1.5 grader. Men hvert medlemsland bestemmer sine egne statlige mål og sanksjoneres ikke ved uoppfylte forpliktelser.

Temperaturen har allerede steget med 0.8 grader. Ifølge J.E. Box et al. (2013) og Bärbel Hönisch et al. (2012) har smeltingen av Grønlandsisen akselerert fortere enn forventet, havet er forsuret av karbondioksid og deler av verdens største korallrev forsvinner. Skal vi la temperaturen fortsette å stige til to grader, vil det ha alvorlige konsekvenser. I 2012 forklarte Verdensbanken at to grader oppvarming medfører risiko for å utløse ikke-lineære effekter. Eksemplene inkluderer blant annet oppløsningen av den vest-antarktiske innlandsisen, som medfører raskere stigning av havnivået, samt utryddelse av Amazonas med dramatisk innvirkning på økosystemer, elver, jordbruk, energiproduksjon og levekår. Disse prosessene vil balle på seg og føre til eksponentiell vekst i feil retning. Passerer vi bikkepunktet mister vi dermed fullstendig kontroll over videre global forandring.

– Det eneste vi trenger å gjøre for at krisen skal være komplett er å fortsette som vi gjør i dag.

Problemet er at vi ikke er i nærheten av å styre oss inn mot å nå togradersmålet. Verdensbanken forklarer at vi er på vei mot en fire grader varmere verden. Det vil bety at havnivået har steget med opp til to meter allerede innen 2100, og at det vil fortsette å stige flere meter i framtiden. Maldivene og Tuvalu vil forsvinne, mens kystområder i Nederland, Brasil, Ecuador, USA og Sørøst-Asia vil oversvømmes. Det betyr katastrofetilstander i noen av verdens mest befolkede kystbyer, som Shanghai, Hong Kong, Mumbai, Los Angeles, New York, og London. Det vil bety dødelig heteslag for titusener av mennesker, tørke, flom orkaner, skogbranner, elendige jordbruksforhold og tap av avlinger. Det vil også innebære problemer med vannforsyning, utbrudd av pest og hurtig spredning av sykdommer. Å beskytte fred og samfunnsorden i en slik verden må settes opp imot å forsvare global økonomisk vekst her og nå. Det er krig mellom naturen og vårt økonomiske system.

Selv firegradersprognosene og deres effekter er optimistiske scenarier som ikke inkluderer naturens selvforverrende prosesser. Forskere ved NASA mener at smelting av en del av den vest-antarktiske innlandsisen på størrelse med Frankrike nå synes å være ustoppelig. Det vil bety mellom tre og fem meter høyere havnivå. Mot slutten av 2012 publiserte konsulent- og regnskapsfirmaet PwC en rapport for å advare businessverden om at vi er på vei mot fire, eller til og med seks graders oppvarming. Det internasjonale energibyrået (IEA) projiserer at vi er på stødig vei mot seks grader Celsius, hvilket vil bety utslipp av enorme mengder metangass fra arktisk permafrost. Global oppvarming er nå en eksistensiell krise for menneskeheten.

Alle varsellamper blinker, brannalarmene ringer og flyalarmene uler samtidig. Det eneste vi trenger å gjøre for at krisen skal være komplett er å fortsette som vi gjør i dag. Det er å fortsette å støtte opp under fundamentet i vår tidsregnings økonomiske modell: konstant økonomisk vekst. Men det er ingen som vil ta ansvar, fordi ansvar og totalomvending i klimapolitikken fundamentalt strider imot deregulert kapitalisme, privatisering og lavere selskapsskatt. Handlingene som vil avverge klimakrisen og gagne det store flertallet er truende for de få prosentene som har kontroll over verdens økonomi, politikk og media. Globalisering og økonomisk vekst fører til mer transport til alle verdens kriker og kroker, drevet av oljefyrte transportskip som stadig finner nye veier gjennom smeltet is i arktiske strøk for å sikre lavere kostnader for de som allerede tjener mest og har det best.

Det er konflikt mellom kapitalismen og klimaet, og det er stadig førstnevnte som vinner. Den vinner når regjeringen åpner for boring etter mer olje og gass i både Nordsjøen, Norskehavet og de omstridte områdene i Barentshavet. Den vinner når Erna Solberg sier at «petroleumsnæringen vil være vår største og viktigste næring i tiår framover», og at «regjeringen legger til rette for dette ved å føre en stabil og forutsigbar petroleumspolitikk». Kapitalismen vinner når vi konsumerer mer, flytter produksjon til lavkostland på andre siden av verden og transporterer varene tilbake for å nyte godt av lave priser og grenseløst produktmangfold. Den vinner når Donald Trump godkjenner oljerørledningene Keystone XL og Dakota Access, kutter selskapsskatt og legger til rette for massiv, forurensende industri, alt for å sikre økonomisk vekst. Kapitalismen vinner over klimaet når Parisavtalen nedprioriteres og klimaendringene fornektes, og når de delene av verdens befolkning som bidrar minst og rammes hardest av klimaendringene blir nektet å flykte fra allerede kriserammede områder.

Siden de første klimakonferansene har verdens klimagassutslipp økt hele veien. Fram til år 2000 med omtrent én prosent i året, etter 2000 med tre til fire prosent i året. Utslippene ble kun redusert i 2009 som følge av finanskrisen. Det er det økonomiske systemet som må få en fundamental omvending. Vi må slutte å sette økonomien først. Vi må gå vekk fra evig ekspansjon og rikdomsutvikling. Vi må bruke oljefondet nå, for alt det er verdt. Legge solcellepaneler på alle hustak, lagertak og industribygg. Vi må gjøre som Irland og fjerne alle investeringer knyttet til fossile brensler. Vi må innføre statlig karbonskatt for å regulere de negative eksternalitetene, og vi må subsidiere investeringer i fornybar energi. Vi må kjempe med nebb og klør for å videreføre nasjonale verdier til en global karbonskatt og klimaavtaler som sanksjonerer alle brutte løfter.

Det finnes ikke tid til gradvis utvikling. Ifølge IEA er døren for å nå togradersmålet allerede stengt. Det betyr at vi må gjøre alt vi kan for å minimere ødeleggelsene og redde jorden fra fullstendig kollaps. Jeg tror veien mot et bedre klima er veien mot en bedre verden. På veien mot nullutslipp kan vi gå i retningen mot jevnere maktbalanse. Åtte mennesker skal ikke kunne kontrollere like mye rikdom som de fattigste tre og en halv milliard menneskene på jorden. Vi kan gjenopplive demokratiet fra bedriftverdenens mektige innflytelse. Vi kan sikre bruk, produksjon og fordeling av mat, rent vann og strøm. Vi kan ta imot flyktninger rammet av flom, underernæring og tørke med åpne armer og respektere urbefolkningers rettigheter. Vi har en glimrende mulighet til å oppnå et balansert økonomisk system og en mer rettferdig verden. Da må vi slutte å snu oss vekk. .