Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Feist - Pleasure image

Feist - Pleasure

Kanadierens første fullengder på seks år er sjarmerende men harmløs.

Det er altfor lenge siden sist Feist gledet oss med musikken sin. Singelslippene fra tidligere i år kom med lovnader om et freshere uttrykk, og forventingene rundt Pleasure har ikke vært lave. Innfrir hun? For det meste, ja! Albumet åpner med tittellåta. Den er luftig og fet, røff og romantisk på samme tid. Uten det samme karakteristiske folk-preget, kan lydbildet nesten minne om en god blanding av artister som Warpaint og Cat Power. Med det sagt finnes det bare én Feist. Hun har latt seg inspirere av de elektriske rytmene fra dagens topplister, men gjør det på sin egne bråkete og nedstrippede måte.

Hun har en helt annet flyt i låtene enn tidligere. Jeg husker at jeg skulle ønske låtene var mer som de var live på konsert – harmoniske og fulle av liv. Pleasure gjør nettopp dette, både låtmessig og produksjonsmessig. Det gir en følelse av spontanitet. Dette er helt klart noe av det mest rocka hun har laget. Generelt tyder denne skiva på en mer moden og erfaren dame, men hun beholder sin finurlige og ungdommelige tilnærming til låtskriving. «Any Party» er en en slik finurlig skildring av kjærlighet i vår moderne tid. «You know I´d leave any party for you.» Den lekne rytmen og innslagene av allsang får en rett og slett til å smile.

Låta «Century», i samarbeid med eksentriske Jarvis Cocker, skiller seg ut som en av de klare høydepunktene. Den er rask, fengende og balanserer en hel rekke elementer. Jarvis mindfulle monolog kunne med fordel vært utelatt – samtidig gir det en viss særhet som Feist ikke kunne vært foruten. «Baby Be Simple» er fjærlett og gir en søt ettersmak – såpass behagelig at drøye seks sekunders spilletid nesten blir for lite.

Ifølge Feist selv er Pleasure et album som utforsker sammenhengen mellom smerte og glede. Et samtidskritikk verk om hvordan vi lever monotone liv. Der når det ikke helt opp. Det har rett og slett ikke nok tæl, og flyter på det overfladiske. Den sarte stemmen over rustne, blues-aktige melodier kler artisten, men mangler overbevisningsevne. Albumet er helt ufarlig, men veldig, veldig sjarmerende.