Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Stringtruse og lærjakke image

Stringtruse og lærjakke

Nyversjonen av Brødrene Karamasov peiser på med særhet og ironi. Dostojevskij har aldri vært så levende.

Med bisarre oversminkede karakterer og ekstremt teatralsk kroppsspråk inntok Brødrene Karamasov Trøndelag Teater for siste gang på onsdag. Regissør Ole Johan Skjelbreds nyversjon av Dostojevskis mesterroman var utenom det vanlige sær for et teaterstykke å være. «Den fjerde veggen» var brutt ned og skuespillerne henvendte seg til tider direkte til publikum. Illusjonen om å sitte på teater og bli servert et stykke forsvant, og man fant seg selv midt oppi kaoset skuespillerne illuderte. På en annen side var forestillingen på mange måter utilgjengelig, i den forstand at det er vanskelig å si om regissøren bare ville forvirre publikum, eller presentere noe dypt symboltungt.

Forestillingen var en blanding av alvorlige monologer om menneskelig fortapelse og barnslige humoristiske opptrinn. Lappeteppet av mørk handling og sprøe karakterer ble et tydelig og uvirkelig kræsj, som i grunnen fungerte veldig godt. De moderniserte karakterene, kostymene og kulissene løftet de tunge monologene. På én måte var forestillingen et ironisk overdramatisert svar til den endeløse rekken av moderniseringer av klassikere. Dette så man blant annet gjennom brå scenevendinger. Gjennom stykket var det mange vekslinger mellom tunge dialoger om menneskelig fortapelse, kjærlighet, og hva verre er, til at sanger som «Uptown-girl» ble spilt av med slapp homogen koreografi.

Om Dostojevskij hadde våknet fra de døde og sett hva som foregikk i hans navn, ville han antageligvis kastet opp. Hvis man ønsker å følge 1800-tallsromanen fra perm til perm er ikke hyperteatralske skuespillere, bisarre kostymer, og plutselige innfall av feelgood-sanger nødvendigvis det man ser etter. Selv har jeg ikke lest boka, men jeg tviler på at de russiske romankarakterene går med stringtruse og lærjakke. Det er likevel den store kontrasten mellom tunge temaer og lettsindig banal humor som framhever mange av poengene i stykket. Sant nok er forestillingen ubegripelig på mange områder, men i likhet med boka får man ikke løsninger på sølvfat. Istedenfor vekkes tanker rundt temaene som blir tatt opp, og man grubler på hva det var man egentlig så. Nyversjonen er dermed beregnet for publikummere som omfavner urokkelig særhet, hyppige stemningsskift, og trives med å ikke begripe seg på alt.