Charles Duke var tiende mann på månen, mens Harrison Schmitt er den siste nålevende personen som utførte en månelanding.

– Romferd vil alltid innebære en risiko

NASA-austronauten Charles Duke ville ikke ha meldt seg frivillig til en enveisferd til Mars.

Publisert Sist oppdatert

De to tidligere NASA-astronautene Charles Moss «Charlie» Duke og Harrison Hagan «Jack» Schmitt stilte på Starmus-festivalen for å svare på spørsmål om alt fra framtidens romferder til den kalde krigen.

Les også: Hva er egentlig Starmus-festivalen?

De amerikanse astronautene og de russiske kosmonautene tar hverandre i hendene etter å ha koblet seg sammen i rommet for første gang.

Skeptiske til enveistur

Før den internasjonale romstasjonen (ISS) ble bygget i 2000, varte romferder typisk rundt 10 dager. Med den økende lengden på astronauters opphold i verdensrommet, kunne en også observere forandringene mangelen på tyngdekraft forårsaket på menneskekroppen.

– Romferd vil alltid innebære en risiko, både fysisk og psykisk, forklarer Schmitt.

Han legger til at enveisturer, som den planlagt til Mars, er en god del vanskeligere for psyken. Det eksisterer usikkerhet rundt hvordan folk vil reagere.

Begge mener at en tur til Mars også bør inkludere en retur.

– Jeg ville ikke meldt meg frivillig til en enveistur til Mars, konstaterer Duke.

Les også: Da Lynn Rothschild begynte å studere biologi, trodde hun aldri at hun kom til å jobbe i NASA.

Romreiser på privatmarkedet

De siste årene har flere store private romfartsselskap, som SpaceX, gjort seg bemerket innen romfartsindustrien.

– Jeg var først skeptisk til private aktører, men er blitt positivt overrasket. Jeg har innsett hvilke fenomenale prestasjoner de har fått til, spesielt med å vekke interessen til yngre generasjoner, forteller Duke.

SpaceX, som tidligere i år skjøt opp verdens første gjenbrukte rakett, har en gjennomsnittsalder på 30 år blant sine ansatte.

Les også: Vektløse planter, satellitter og Ripple aerospace som sender opp sin første rakett i mai. Er vi på vei inn i en gullalder for norsk romforskning?

Romfart i vest og øst

Schmitt og Duke deltok på henholdsvis Apollo 17 og 16-oppdragene, som begge ble skutt opp i 1972, da den kalde krigen fortsatt var et faktum.

Romkappløpet ble født på grunn av den kalde krigen, men hvordan påvirket dette det personlige forholdet mellom astronauter og kosmonauter?

– Jeg vil si at vi hadde et vennlig forhold til kosmonautene, og at senere i den kalde krigen ble initiativ som Apollo/Soyuz-samarbeidet tatt for å bedre det, deler Duke.

Det var allerede tidlig i romkappløpet en form for vitenskapelig samspill mellom USA og Sovjetunionen. USA var mye mer åpne omkring sitt romprogram og sin teknologi enn det Sovjetunionen var.

– Noen hendelser vanskeliggjorde samspillet mellom oss, men vi ble kollegiale med dem etter hvert, sier Schmitt.

Powered by Labrador CMS