Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Øyefestivalen: Lana del Rey image

Øyefestivalen: Lana del Rey

Poplandskapet har bare én Lana del Rey.

Det var stinn brakke foran Amfiet før dronninga av kjærlighetsballader entret scenen under Øyafestivalen på onsdag. Som en av kveldes headlinere fikk Lana del Rey fylle hele halvannen time – og det nesten uten at publikum aner ferten av ensformighet.

Åpningen med «Body Electric» er mystisk og vakker, som Lanas varemerke forøvrig. For en publikummer som sist så del Rey på scenen i 2013 er det særlig spennende å skulle se hvorvidt hun er like scenesky som sist - en bekymring som heldigvis ser ut til å være ubegrunnet.

Artistens modning kommer til uttrykk på andre låt ut, «Cherry», et av høydepunktene fra sisteplata Lust for Life. Som blåst vekk er sure toner og bristende vokal. Selv om hun fortsatt framstår noe tilbaketrukket, er dette mer å karakterisere som hennes introverte tilstedeværelse på scenen – en tilstedeværelse som aldri står i veien for det musikalske.

I låtmaterialet finner vi i hovedsak sanger fra det tidligere nevnte sistealbumet, og andrealbumet Born to Die. Selv om den er til stede gjennom hele konserten, er det kanskje tittelsporet til sistnevnte som aller sterkest veksler mot Lanas karakteristiske tristhet. Det er mulig langvarig klemming og fotografering med publikum er kritikkverdig. Når en fra artistens heller solide fanbase begynner å gråte med outroen til «Born to Die» på anlegget, er det likevel litt vanskelig å holde øyekroken knusk tørr.

Iblant blir det noe stillestående. Dette gjelder særlig idet «Music to Watch Boys to» avløses av den ikke veldig ulike «Ultraviolence». Takket være et dropp i moll som er til å dø for på sistnevnte låt blir ikke dette ødeleggende. Verre er det med liveutførelsen av låtas prateparti på spansk, som med fordel kunne vært sløyfet.

Mest intenst blir det likevel på låta «Ride», en perle som ensemblet på scenen framfører med glans, med god drahjelp fra en elgitar. Bemerkelsesverdig er også liveversjonen av låta «Off to the Races«, der perkusjon, piano og gitar tilfører sangen dybde og sørger for et langt røffere uttrykk. En noe tiltaksløs koreografi til tross blir resultatet ekplosivt.

Gjennom hele konserten demonstrerer Lana del Rey en vokal som skinner mer enn noen gang tidligere. Riktignok kan det pekes på at hun unngår det alle høyeste partiet på låta «Ride». Låter som «Cruel World» beviser likefullt hvordan sartheten i den dystre vokalen ikke kommer i veien for en klokkeklar styrke på de kraftigere partiene – en styrke som er både moden og sexy.

En blodfan ville kanskje savne flere hits fra førstealbumet. Særlig savnet jeg en liveopptreden av fantastiske «Radio», som illustererer den selvmedlidende og romantisk dagdrømmende Lana vi kjenner fra debuten.

Likefullt sto jubelen i taket under klassikeren «Video Games», og med fylte halvannen times spilletid er det grunn til å tro at fanskaren var fornøyd. Blant publikum kunne det høres enkelte bemerkninger om at konserten var ensformig, og nettopp dette kunne kanskje unngås med en litt justert setliste. Likefullt kan vel del Reys karriere beskrives som nettopp ensformig, så noe annet var kanskje ikke å forvente.

Desto mer imponerende er det også at hun forsatt fenger. På mystisk vis har hun klart å gjenskape seg selv uten å kopiere tidligere utgivelser. Det er umiskjennelig lidenskapelig, mystisk og hengivent. Poplandskapet har bare én Lana del Rey.