Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Øyafestivalen: Sampha image

Øyafestivalen: Sampha

Samphas styrke er å heve enhver god studiolåt til det fantastiske

Det fantes neppe et bedre sted å tilbringe ettermiddagen enn Sirkus-scenen på Øyafestivalen torsdag. Det nesten fulle sceneteltet er løftet av den stemningen som bare ihuga musikkentusiaster kan skape. Utenfor skinner sola, men inne i teltet briljerer Sampha.

Åpningslåta «Timmys Prayer» er en fantastisk liveframføring av en, i utgangspunktet, smått irriterende låt. Et overraskende låtvalg, kan man si – det er nemlig lite som slår sekkepipe i skjønn forening med et treigt offbeat perkusjonsarrangement. Likevel vitner sceneversjonen om viktigheten av et skikkelig anlegg. Kanskje er det låta som er for krevende for min beskjedne Sony-høyttaler? Nerven i liveversjonen er, til sekkepipas forkleinelse heldigvis, av et helt annet kaliber enn hva jeg har hørt tidligere.

Med seg på scenen har Sampha et band bestående av perkusjon, synth og keyboard. På samme måte som med åpningslåta sørger en rå bass og generelt skarpere instrumenter for å løfte fortsettelsen med «Under», og dette preger også konserten som helhet.

Ikke overraskende består settlista av låter fra debutalbumet Process. Blant høydepunktene vil jeg nevne «Reverse Faults» , en mektig låt der dempede synth-vers avløses av et kraftfullt refreng. Ved å legge vokalen på refrenget i et enda lysere toneleie tilføres den også et nærmest nasalt uttrykk, som gir helheten ekstra nerve.

La det holde med bemerkningen, for dette har vi vært gjennom så fryktelig mange ganger før – men det er synd at publikums irriterende småprat skal være et problem. Dessverre fant den torsdag ettermiddag sitt offer i den nedstrippa «No One Knows Me Like the Piano». Det er mulig forholdene var bedre rett foran scenen, men en sart ballade båret av piano og vokal fortjener uansett bedre.

Det er gammelt nytt at Samphas vokal er noe av det vakrere som har kommet ut av hip-hop verden den siste tiden. Enda mer imponerende er det kanskje hvordan artisten mestrer det samme live, samtidig som han vekselvis hopper og danser rundt på scenen. Det er ingenting å utsette på energien, og vokalen er like vakker som på innspillingene.

Lettelsen er ellers stor blant publikum når vi får høre en up-beat versjon av låta «4422» fra samarbeidet på Drakes siste album More Life. En kreativ løsning på en låt jeg likevel gjerne skulle hørt i sitt opprinnelige tempo. Helt ekstatisk blir det da samtlige fire fra ensemblet deltar i et perkusjonsarrangement på en heftig intro til låta «Without» fra EP-en Dual (2013). Med sine afro-assosiasjoner og en fengende hook blir dette konsertens råeste.

Samtidig bryter både den og andre up-beat låter som «4422» med det langt seigere hovedtemaet som konserten byr på. Det skulle kanskje godt gjøres å kjede publikum på den korte spilletiden, men vi kan i hvert fall slå fast at Sampha har klart å fylle den ganske så optimalt.

Uten å fornekte de mange rap-samarbeidene han først og fremst er kjent for, klarer Sampha å sette sitt eget debutalbum i høysetet. At han unngår å fylle opp med hitlåter fra samarbeid med artister som Kanye West eller Solange, er en glede. Særlig med utgivelsen av Process har han manifestert sitt eget uttrykk, der lytteren – uten at det blir ugjenkjennelig fra det vi kjenner fra før – endelig får gå i dybden på de følelsene som Sampha vil formidle.

Det er bemerkelsesverdig hvordan et album som i utgangspunktet er så sart og intenst, kan nå ytterligere nye høyder på scenen. Sammen med artistens tilstedeværelse og nerve skaper gruppas lydbilde en opplevelse som gjør det vanskelig å forholde seg helt uberørt.

Dermed demonstreres Samphas styrke, idet han hever enhver gjennomsnittlig eller god studiolåt, til det fantastiske. Og dermed befester han seg også som en formidabel liveartist.