Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Øyafestivalen: The XX image

Øyafestivalen: The XX

The XX hadde publikum i sin hule hånd, men konsertformatet redder ikke haltende vokal eller svak lyrikk.

Stemningen er høy blant publikum i det Oliver Sim og Romy Madley Croft går på scenen Amfiet på Øyafestivalen torsdag. Minimalistiske pop-akkorder flommer fra The XX, men deres tilsynelatende storslagenhet avsløres dessverre hyppig av stillstand.

Åpningen med klassikeren «Intro» er så fengende den kan bli, med en digg elgitar som får hårene til å reise seg på armene. Kort og godt, og på sin plass for duoen som nærmest har låta som sitt varemerke.

Andrelåta «Crystalised» har en interessant intro og et gitarspill som tjener mye på liveformatet. Verre er det med «Say Something Loving», ei låt fra årets albumslipp I See You. Det er mulig jeg er på kant med publikum rundt meg, men et forrykende lysshow og konsertformatets lydmessige fordeler redder ikke denne låta fra en haltende tekst eller småsur vokal.

Til et lydbilde som i hovedsak forsøker å virke storslått bidrar låter som «Islands» og «Dangerous» med et forfriskende brudd. Begge har elementer av mer intrikate gitarakkorder, og begge er langt fetere enn på studioversjonen. Mye takket være et forrykende lysshow føyer også låta «Lips» seg i rekken av numre som får arenaen til å minne om et dansegulv. Til disse låtene kunne vi danset langt inn i sommernatta.

Styrken tli The XX er de perlende gitarakkordene i harmoni med seig perkusjon. Til tider er også Oliver Sims vokal ganske vakker, med en lunhet som til tider kan vekke assosiasjoner til Bono.

Likefullt unngår han ikke en del sure toner. Det lyder heller ikke spesielt vakkert fra bandkollega Croft. Jeg må innrømme at jeg har store problemer med å løsrive meg fra irritasjonen over en vokal som snarere hvisker enn synger. Dessverre blir ikke vokalen ren bare fordi den dempes, eller vakker av å ribbes for styrke.

Det er riktignok på sin plass å bemerke at dette ikke har noe med scenetekke å gjøre, for vokalen lyder akkurat som på albumversjonene. Snarere er det en del av duoens uttrykk. Sammen med synth og elgitar maler den et lydbilde i brede penselstrøk, som er umiskjennelig The XX, og som duoen fullt og helt klarer å overføre til scenen.

Dermed er det heller ikke på sin plass å kritisere konsertopptredenen ytterligere. The XX har publikum i sin hule hånd, tekstene sitter, og øynene er trollbundet av det som skjer på scenen.

Likefullt er det verdt å undre seg over hvordan opplevelsen ville blitt uten den stadige motviljen til å legge trykk på stemmebåndet. The XX byr uten tvil på en dansbar opplevelse, men dessverre kamuflerer ikke konsertformatet hverken svak lyrikk eller motstandsløs vokal.