Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Øyafestivalen: Pixies image

Øyafestivalen: Pixies

Pixies eier fortsatt blandingen av frustrert kakafoni og elegant indie, men ikke uten noen sure toner

Det var neppe tilfeldig at Øyafestivalens Pixies-konsert ble lagt til fredag kveld, den gylne timen for det middelaldrende segmentet av Oslos konserthungrige hipstermasse. Det er en ganske annen forsamling som fyller Amfiet enn på samme tidspunkt for to dager siden, og applausen er stor når gjengen inntar scenen.

Bandet åpner med den suggererende låta «Gouge Away» fra plata Doolittle, der det pulserende samspillet mellom gitar, perkusjon, og ikke minst bandets karakteristiske og markante bass får briljere i en forlengelse av låtas intro. En herlig opprørsk vokal på refrenget bryter med den forsiktige anonymiteten i versene. Helheten er upåklagelig.

Gjennomgående for settet er en skurrete sound som nesten utelukkende forsterker gruppas punk-aktige uttrykk (punk-aktig, ikke punk – la det være klinkende klart). Andrelåta «Wave of Mutilation» røper riktignok en litt rusten vokal fra frontfigurens side, men som etter vokalprestasjonene under konserten forøvrig å dømme likefullt kan skyldes manglende oppvarming som noe annet.

Særlig demonstreres vokalistens styrke på låta «Broken Face» fra albumet Surfer Rosa – her i form av et svært utfordrende vræleparti. Et kreativt mellomspill skaper en sømløs overgang til den vekselvis forførende og kakafoniske «Crackity Jones». Bandets punk-tendenser understrekes med låta «Something Against You»: En allerede støyende låt framført med en sound som om mulig er enda mer skurrete enn på studioversjonen.

Blant låtmaterialet spilles også en del nyere låter, blant annet fra sistealbumet Head Carrier fra 2016. De er forsåvidt greie nok, men jeg tror jeg snakker for det brede flertall av publikum når jeg sier at det ikke er for disse låtene jeg er her. Etter 45 minutter blir det også i overkant mye nytt materiale, som med fordel kunne vært spredt innimellom numre av eldre årgang.

Det er heller ikke mulig å overse at enkelte partier synges surt. Dette blir kanskje tydeligst når «Hey», en perle fra plata Doolittle, punkteres av de to vokalenes manglende harmoni. Det er mulig det er en del av sjarmen, men denne gangen ble det akkurat litt for merkbart.

Et soleklart høydepunkt får vi derimot med «Caribou», der en fantastisk gitar skingrer langt ut i sommernatta, før den avløses av et herlig off-beat vers og refreng krydret med tamburin. En tidvis sur vokal blir ubetydelig når det kompenseres med refrengets sedvanlige brøling. Nok en gang blir bandets umiskjennelige nerve tydelig i en låt som kan få deg til å glemme tid og sted.

Pixies er på sitt beste når de lengtende gitarakkordene i moll harmonerer med tung bass. Tidvis løftes det av frontfigurens opprørte og skrikende vokal, mens en blanding av frustrert kakafoni og elegant indie gjør musikken både forførende og levende.

Det er mulig det samme ikke kan sies av en som så bandet i 89, men for en som kjenner Pixies fra jenterommet blir denne opplevelsen smått hellig. Enkelte sure partier til tross er Pixies fortsatt et liveband det er verdt å oppleve.