På Trondheims brune puber går solen aldri ned

En utelivsguide til stedene du ikke forlater før du har fått merker av dem

Tekst: Samme samme charmeur, Herr Smith og Den sjenerte

Jada, jada – vi vet at Diskoteket er stedet for musikk­interesserte som vil ha seg et ligg, at Moskus er stedet for hipstere med alkohol­problemer, og at Heidi's Bier Bar er stedet for de som ønsker å kjenne på gulagstemningen uten å kjøpe flybillett til Sibir. Men hva med alle de andre stedene i Trondheim? De skjulte perlene, de som ligger utenfor allfarvei, innerst inne i et smug, eller bak en anonym fasade du kanskje går forbi hver dag uten å legge merke til? Er det ikke på tide at de også får sin tid i solen?

Vi mener ja. Under Duskens kulturredaksjon var sitt samfunns­oppdrag bevisst, trosset storm­varselet og sendte Samme samme charmeur, Herr Smith og Den sjenerte ut for å løfte fram Trondheims glemte steder. Dette er historien om den kvelden.

Dan Brown, gammel svette og Pizzabakeren-plakater

Kvelden startet på Daniel Bar og Kafé, som ligger fint plassert, med utsikt til Nidelva og en tarmklinikk som nærmeste nabo. Her gjelder det å være tidlig ute: Daniels åpner ti, stenger åtte, og passer altså best for de med en slik livsstil at det passer godt å se dobbelt i god tid før Dagsrevyen. En av byens desidert bruneste og mest røykfylte uteserveringer til tross, er det vanskelig å ikke la seg sjarmere av Daniels lokaler.

Rommet domineres av tunge bokhyller, hvor byens bokormer blant annet kan velge mellom Tom Clancy, Wilbur Smith og Dan Brown. Samme samme charmeur informerer om at han leste Dan Brown da han studerte kunsthistorie, og stort lenger enn det kommer ikke samtalen før turen går videre til Kafé Larssen, «byens minste og mest karismatiske scene der DU setter stemningen». Den lille, karismatiske scenen der du setter stemningen ligger idyllisk til ved enden av Fjordgata, og har et maritimt interiør som står i stil til beliggenheten: Brune vegger, bjelker i taket og en diger Pizzabakeren-plakat bak en lav scene i midten av rommet. På en skala fra rødt til fiolett befinner Kafé Larssen seg utvilsomt i den brune enden av fargespekteret, noe som umiddelbart blir tydelig av stram lukt av gammel svette som møter en når man kommer inn i lokalet. Studentrabatt her er det bare å glemme.

Vår gjeng kjøper en halvliter, lar være å vippse penger til det veldedige formålet det blir reklamert for bak baren, og setter seg ned for å drikke. Mens de nipper til ølen snakker de om hvilke norske kjendiser de helst ville bodd i kollektiv med. Samme samme charmeur holder en knapp på på Hege Schøyen, mens Den sjenerte sverger til Maj Britt Andersen som Norges beste roomie – i alle fall den heiteste, om tiden og aldringsprosessen hadde stoppet i 1979. Alle er derimot enige om at Thomas Seltzer og Åge Sten Nilsen må være blant de verste i Norge. Etterhvert dør samtalen ut, og de blir sittende å glane ut i lokalet, som bærer tydelige merker etter mange seine og fuktige kvelder. Kvart over syv på en fredag er stemningen på Larssen betydelig roligere – de fleste sitter alene med en halvliter, og posituren tyder på at de har sittet der en stund. Vår gjeng tømmer ølen, kaster et siste blikk på Pizzabaker-plakaten, og legger ut på den lange ferden tilbake til Dronningens gate og det tredje stoppet for kvelden.

Om å forveksle Will Smith med Rakim

Neste sted ut er Nr. 13, som profilerer seg som kombinert kunstgalleri og bar. I skrivende øyeblikk scorer 4.0 basert på 43 Facebook-vurderinger. På vei opp forteller Herr Smith at han har hørt at stedet er en homsebar. Selv om ryktene ikke lar seg bekrefte, er det i alle fall utelukkende menn i lokalet når gjengen ankommer litt over åtte. Umiddelbart blir det klart at Nr.13 er stedet for den kulturinteresserte – portrettmalerier av Paul McCartney, Frida Kahlo og Roy Orbison i faux pop art-stil pryder de bordellrøde veggene, mens musikken veksler mellom Pitchfork-indie og mer tradisjonell pubmusikk.

– Et lite stykke Bronx midt i Trondheim, sier herr Smith anerkjennende. Like etter påpeker han at de spiller Rakim, men må like etter innse at det faktisk er «Summertime» av Will Smith som går over anlegget.

Noe nedslått skotter han inn i lokalet, hvor to stamkunder konkurrerer i både biljard og drittprat.

– Æ kunnj slått dæ me en tannpirker,» sier den mest beduggede av de to, og sender den hvite kula rett ned i venstre hjørnehull. Det er på tide å gå.

Dance With a Stranger på Bobbys Bar

Bobby´s (sic) Bar ligger sjenert til i Carl Johans gate, og har i årevis vært et velkjent tilfluktssted for de som blir nektet inngang på Diskoteket. På sine hjemme­sider skryter Bobby´s av at de er «selve bautaen av en brun bar», og når man kommer inn er det vanskelig å ikke si seg enig i det. Stedet er så nærme man kommer et hull i veggen, en tynn stripe bardisk, slitte barkrakker, slitne stamgjester og en trapp opp til en etasje som har vært under oppussing i årevis. Vi blir lovet åpning av lokalet i overetasjen om få måneders tid, men Herr Smith hevder å ha fått samme beskjed to år. Belysningen er, for å si det forsiktig, dempet. Stålpersiennene er rullet ned og blokkerer alt av dagslys fra gaten utenfor, på samme måte som kasinoene i Las Vegas kjører konstant kunstig belysning for å gi kundene illusjonen om at tiden der inne står stille. Umiddelbart blir det klart for våre utsendte at de har funnet kveldens første virkelige perle.

– Her er det urbant, sier Samme samme charmeur.

– Bartenderen er nesten prikk lik Ricky Gervais.

Herr Smiths notater vekker raskt mistenksomhet fra de lokale, før Samme samme charmeur avverger situasjonen ved å overbevise dem at det bare er snakk om litt forsinket pugging til eksamen. Den sjenerte nipper taust til halvliteren, og titter bort på noen malplasserte, glinsende sølvkjeder fra viking­tiden som henger i en ramme bak baren. I et mislykket forsøk på å tilpasse seg klientellet ber Samme samme charmeur bartenderen om å spille «Rompa mi» av DDE, før Herr Smith dummer seg ut ytterligere ved å foreslå Oasis. Når charmeuren spør om å få høre Dance With A Stranger går det bedre, og kvelden utvikler seg snart til en kavalkade av norske sytti- og åttitallslagere. Særlig Charmeurens lidenskap for Ketil Stokkan imponerer, og snart drar bartenderen den ene glemte perlen etter den andre fram fra Spotify-køen og utfordrer vår gjeng til å gjette artist. Stemningen blir rett og slett så god at vår gjeng velger å legge profesjonaliteten til side, og tillater seg to halvlitere i stedet for den tilmålte ene. Når de litt senere sjangler ut til tonene av Marius Müllers «Den du veit» er alle enige om at de har funnet et nytt stamsted.

Vertshus Gamle Møllenberg og ucharmerte arkitektstudiner

Reisen til nattens ende avsluttes på Vertshus Gamle Møllenberg, bydelskro og trofast vannhull for de siste gamle Møllenberg-beboerne som ennå ikke har blitt presset ut av studenter og småbarnsfamilier. Selv om stedet bare ligger et steinkast unna Solsiden har vertshuset en utpreget lokal aura. Stamgjestene har sine egne regninger som de gjør opp før de drar, og ved baren står pokaler fra en rekke tidligere dart­turneringer. Som med mange av kveldens øvrige steder bærer vertshuset preg av lafta treverk, men er overraskende stort og luftig. Her kan du boltre deg på både skinnsofaer på bakkeplan og ved trebord oppe på to atskilte gallerier. Musikken er dempet, men til gjengjeld lyder en taktfast hamring av dartpiler mot det som må være stedets eneste høyteknologiske investering: elektroniske dartspillmaskiner. Den monotone rytmen virker hypnotiserende, og Den sjenerte blir sittende og følge med på spillet, som i hans lekmannsøyne holder et solid nivå, gitt spillernes promille.

Også her prøver Charmeuren seg på musikk­ønsker, men blir blankt avvist av bar­tenderen, som Herr Smith påstår må inneha samme promille som resten av klientellet. Knust vender vår charmerende venn seg heller til en fager pike ved baren, og de blir stående og prate i både det lange og det brede. Men skjebnen har lagt andre planer for gruppas storcharmeur denne kvelden. I mellomtiden har nemlig Herr Smith konspirert med to venninner, hvorav én er fri som fuglen, og attpåtil arkitekt­studine. Testpanelet myser over de uleselige notatene og blir enige om å avslutte testen, men fortsette festen.

Sjekkingen blir en skuffelse. Charmeuren går på nok en smell. Det viser seg at arkitektstudinen har en mann i Oslo, og at hun uansett ikke blir videre imponert av charmeurens kunnskap om Hortens arkitektur og gamle Olsenbanden-filmer. Det går som det må gå. Noen timer senere befinner våre venner seg igjen på Bobby’s bar. Det er ikke lett å få øye på dem der de sitter innerst inne i de dunkle lokalene over hver sin halvliter, stadig vanskeligere å skille fra de innrøkte stamgjestene.

– Stirrer du lenge nok inn i avgrunnen, blir du en del av den, sier Herr Smith og sjangler bort til baren. – En runde til? Spør han.

Powered by Labrador CMS