Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Skjørtejeger briljerer i pompøs kunstnerklisjé image

Skjørtejeger briljerer i pompøs kunstnerklisjé

Jakob Oftebro som framgangsrik gatekunstner i middelmådig kunstnerdrama.

Den middelaldrende samtidskunstneren Simon Brahe (Søren Malling) lever det glade liv med sprit, farlig unge piker og flere titalls assistenter. I sitt overdimensjonerte atelie maler han på dusjforheng, samtidig som han har sex med sine tjue år gamle protesjer. Vår venn har også en vidunderlig vakker kone (Ane Dahl Torp), og en dag får han også besøk sin sønn Casper (Jakob Oftebro). Visitten faller ikke i god jord hos far, som ikke greier å forholde seg til sønnens Banksy-inspirerte gatekunst, eller tagging som denne satte gubben kaller det. Fortellingen utvikler seg til en rivalisering, der pappa for alt i verden ikke vil anerkjenne podens kunstnerskap.

Rivalene er Krøniken-regissør Charlotte Sielings debut som selvstendig manusforfatter. Tidligere har hun regissert flere episoder av danske suksesserier som Broen og Forbrytelsen, men denne gangen har hun både hånd om regi og manus. Hun er åpenbart en bedre regissør enn manusskribent, og bortsett fra en noe finurlig tvist mot slutten av filmen, er hele fortellingen en forutsigbar klisjé. Historien om en skjørtejeger av en kunstner, med stort ego og enda større midjemål, har vi alle sett før, og Sieling makter ikke å tilføre sjangeren noe nytt.

Forholdet mellom hovedkarakterene framstår heller ikke som realistisk. I det ene øyeblikket gir far sønnen en rett høyre. I det neste mesker han og poden seg med saftige, røde pølser, før far igjen går over styr, og fiker til avkommet rett i planeten. Denne konflikten mellom far og sønn er det som 80 av filmens i alt 90 minutter dreier seg om. Det er få parallelle historier, noe som gjør hele greia relativt langdryg.

Det skal sies at produksjonen tross alt har flere lyspunkter. Det er som alltid like fantastisk å se Ane Dahl Torps melankolske fjes fylle kinolerretet. I Rivalen gestalter hun rollen som Simons kone, og manusforfatterens moralske talerør på elegant vis. Produksjonen har også en fin balanse mellom stillhet og musikk, der klassiske pianotoner og mer røffe låter brukes om hverandre.

Likevel, til tross for mye godt håndverk og noen relativt greie rolletolkninger, ender filmen opp med å bli en kunstnerklisjé, som med fordel kunne ha fått noen ekstra runder i klipperommet.