Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article – Vi tjener faktisk på at alle har det bra image

– Vi tjener faktisk på at alle har det bra

For store forskjeller kan redusere den økonomiske veksten i samfunnet. Det taper vi alle på.

Debatt

Det har etter hvert blitt stor enighet om at store økonomiske forskjeller i et samfunn bremser den økonomiske veksten. De med minst penger får ikke kjøpt det de trenger, og de med flest penger ender opp med å spare i stedet for å konsumere. På den måten går ikke hjulene i økonomien like fort rundt som de kunne ha gjort med en smartere fordeling. Det er ikke uten grunn arbeiderne på Henry Fords fabrikk måtte ha god nok lønn til selv å kunne kjøpe bilene de produserte – hvis ikke vanlige folk kunne kjøpe varene ville kundegrunnlaget blitt tynt.

Det er viktig å se på hva som skaper og hva som kan motvirke ulikhet. Det skal diskuteres i en debatt i regi av Samfunnet og Litteraturhuset 6. september, med blant andre undertegnede i panelet. Men det som er udiskutabelt er hvilke konsekvenser stor ulikhet gir.

Med store forskjeller følger som regel også det vi kaller lav sosial mobilitet. Den sosiale mobiliteten i et samfunn sier noe om hvor lett det er å klatre (eller falle) på den sosioøkonomiske rangstigen. Er det høy sannsynlighet for at du tar en høyere utdanning og tjener mer penger enn foreldrene dine, har vi høy sosial mobilitet. Fordelen med høy mobilitet er at evner og innsats betyr mer for framtiden din enn hvor og hos hvem du vokste opp, akkurat slik det burde være.

I samfunn med lav mobilitet derimot, spiller evner og innsats en mindre rolle enn hva slags foreldre og bakgrunn du har for å lykkes. Et kastesamfunn er det kanskje tydeligste og verste eksemplet på et slikt samfunn. Jo dårligere den sosiale mobiliteten er, jo mer kompetanse og talent kaster samfunnet bort, fordi flinke folk med lite penger ikke får mulighet til å utvikle seg og bidra. Dette er sløsing med ressurser som både er dypt urettferdig for de det gjelder, og ekstremt kostbart for samfunnet som helhet – fordi de beste potensielle talentene forblir akkurat det, potensielle. Drømmen om et godt liv bare man jobber hardt nok, dør fort i samfunn der mulighetene er forbeholdt dem som kommer fra velstående familier.

Større forskjeller og lavere mobilitet gjør det også viktigere å være på toppen. Den amerikanske statsviteren Robert Putnam viser i sin bok Our Kids: The American dream in crisis at forskjellene i foreldres økonomiske investeringer i sine barn har økt drastisk. Foreldre med høy utdanning bruker i dag sju ganger så mye penger på barna sine enn foreldre som bare har fullført videregående skole. Den rikeste tidelen av amerikanske foreldre har økt forbruket på sine barn med 75 prosent. I den andre enden av skalaen bruker foreldre i dag 22 prosent mindre. Noen har fått mer å bruke, andre har fått mindre. Og dermed skapes enda større ulikhet, langs mange akser – skoleidrett, overvekt, sosiale nettverk, finansielle bekymringer og skoleresultater.

De siste 30 årene har forskjellene mellom rike og fattige økt i et raskt tempo. Den rikeste tidelen av befolkningen i OECD-landene tjener nå nesten ti ganger så mye som den fattigste tidelen. Ulikheten øker også her hjemme. Selv om Norge fortsatt har mindre forskjeller enn de fleste andre land, øker forskjellene her langt raskere enn i mange andre land. Foreløpig er den økonomiske ulikheten lavere og den sosiale mobiliteten høyere enn i land som for eksempel USA. Men det betyr ikke at vi kan slappe av. En studie av Echren (2014) viser for eksempel at Norge sammenlignet med flere andre OECD-land har større fallende mobilitet og mindre stigende mobilitet. Det betyr at både fattigdom og rikdom i økende grad går i arv. Mens de rikeste i Norge har doblet sin andel av den totale inntekten i samfunnet viser studier fra Senter for lønnsdannelse at de lavest lønte fått en stadig mindre del av kaka de siste 20 årene. I noen bransjer har lønnsutviklingen stått stille siden 2008. Flere har gitt opp å få seg en jobb, og mange forsvinner helt ut av arbeidsstyrken.

De siste årene har sammenhengen mellom økonomiske forskjeller, sosial mobilitet og økonomisk vekst havnet høyt på den internasjonale dagsorden. Kampen mot voksende ulikhet er i dag viktig for organisasjoner som OECD, IMF og Verdensbanken. Ifølge OECD (2015) ville Norge hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 90-tallet dersom forskjellene var mindre. En studie fra IMF samme år viser det samme for ulike samfunn: Høy ulikhet skader vekst, mens mer likhet skaper vekst. Ideen om at mer til de rike gir mer til oss alle, er motbevist for mange år siden. Snarere er det kjøpekraft og like muligheter for alle til å utnytte sitt potensial og skape seg gode liv som gir velstand og vekst til flest mulig.

OECD har sett på hva vi kan gjøre for å endre den negative utviklingen vi er inne i. For å få bedre vekst foreslår de blant annet å skattlegge de høyeste inntektene mer, og bruke av pengene på en bred kompetanseheving blant de minst velstående. Studier fra både IMF og OECD finner at omfordelingspolitikk, som progressive skatter og sosiale forsikringsordninger, ikke er negativt for den økonomiske veksten.

Politikerne må ta dette innover seg og innse at alle tjener på at alle har det bra. Men i en tid der vi burde gjort enda mer for å motvirke de økende forskjellene, har vi her hjemme en regjering som har gjort det motsatte. Det er kuttet i skattene til dem som har mest. Prisen betaler de som har minst i dag – gjennom flere usosiale kutt i velferden – og generasjonene som kommer etter oss, gjennom rekordhøy oljepengebruk.

Vi er fremdeles Norge, et land der forskjellene er små og mobiliteten høy. Men som det meste annet her i livet, kommer heller ikke dette av seg selv.