Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Skrikende elefanter på Dokkhuset image

Skrikende elefanter på Dokkhuset

Colin Stetson leverer en utrolig kraftig og hypnotiserende konsertopplevelse hos Dokkhuset på fredag – en konsert jeg ikke ville vært foruten.

Å se Colin Stetson live er en helt særegen opplevelse, og konserten på Dokkhuset står så langt som en av de beste jeg har opplevd i år. Jeg ble rett og slett hypnotisert av å se ham gynge fram og tilbake på scenen til det oscillerende kompet i saxofonen og de vakre falsettmelodiene som svevde over, begge deler framført av én person. Man kan lett se hvor stor påkjenning det er på kroppen å spille disse låtene, spesielt når Stetson blir nødt til å ta et pust i bakken og strekke ut mellom hver låt. Dette er en musiker som gir alt når han spiller.

Før Stetson gikk på, stilte Thomas Järmyr med en halvtimes oppvarming på solo cymbaler, hvor droner og klangflater danner grunnlaget for låta. Jeg ble ekstremt overrasket over klangene og stemningene Järmyr klarte å mane frem med kun et sett cymbaler og kreativ oppmikking, og det var vanskelig å tro at han ikke benyttet seg av live-prosessering eller elektroniske elementer utover noe klang på høyttalerne. Järmyr viser seg igjen å være en ekstremt interessant og kapabel perkusjonist.

Stetson åpnet settet med «Spindrift» fra sin siste soloplate All This I Do for Glory, og allerede fra første spilte tone satt jeg med et glis oppetter ørene. Jeg er godt kjent med, og liker, musikken hans fra før – men fremført live får den et helt nytt liv. Stetson varierer melodiene og kompet mer, og man plukker opp flere små nyanser som lett forsvinner på platen. Lyden i salen på Dokkhuset var upåklagelig, og det ble desto lettere å plukke opp de små detaljene i Stetsons spillestil.

Settet besto i hovedsak av nytt materiale, blant annet «Judges» på bass-saxofon, hvor de elefantaktige skrikene fikk veggene til å vibrere, og man kjente trykket på kroppen. Videre spilte Stetson «Between the Water and Winds» på bassklarinett, hvor han la en drone så lav at man oppfattet tonen mer gjennom trykket på kroppen og vibrasjonene i veggene, enn med ørene. Over dronen la han overtone-melodier som minnet om en døende analog synth.

Gjennom hele konserten viste Stetson en utrolig musikalitet, evne til klangvariasjon, og imponerende dynamisk spennvidde, og til tross for at musikken kan være noe utilgjengelig var det veldig godt oppmøte på Dokkhuset med en nesten fullsatt sal. Det virket også som om Stetson klarte å holde samtliges oppmerksomhet gjennom det drøyt timelange settet.

Jeg satt og vekslet mellom måping og dumme glis i reaksjon på musikken, og fikk til tider pusten slått ut av meg. Fyfaen så kraftig musikk!