Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Mil etter mil, med mindre Teigen image

Mil etter mil, med mindre Teigen

En historie om Trondheim maraton.

Driver du med eller er du nysgjerrig på langdistanseløp? Hvis ja, har du noensinne vurdert å løpe maraton? Kanskje har du løpt flere, eller kanskje virker tanken helt sjuk. Her er i hvert fall en løs gjenfortelling av min vei til, og gjennom de lange 42. Dette er ikke en manual, men gjerne bruk det som en.

Maraton, det ligger noe litt høytidelig over ordet. Den ultimate løpsdistansen betyr riktignok mer for noen av oss, enn for andre. Selv de som spør «hvor langt maraton skal du løpe a?» når du forteller at du skal delta, blir litt truffet av det store i det. Jeg svarer deg forøvrig som jeg gjør, fordi at å spørre om lengden i et maraton er litt som å spørre Knut Arild Hareide om når en gudstjenesten begynner. Et maraton er 42 kilometer langt, hver gang, gudstjenesten er på søndager kl 11, hver gang. Dette er Knut Arild og jeg nemlig såpass opptatt av, at vi mener det burde være allmennkunnskap.

[ image ]
Foto: Hans Fredrik Sunde

Distansen har navnet sitt etter Maraton i Hellas, hvor grekerne slo tilbake et persisk invasjonsforsøk. En soldat måtte deretter løpe så raskt han kunne tilbake til Athen for å fortelle om seieren. Distansen? 42 kilometer. Soldaten døde så av utmattelse etter at han hadde formidlet beskjeden. Dårlig grunnlag, der. I moderne tid løpes distansen av folk med en utslagsgivende mengde mindre rustning, men kanskje hakket mer galskap.

Det krever en egen type mentalitet, en egen type stahet å løpe sammenhengende i fire timer. Det finnes selvfølgelig de som løper raskere, og om dere leser - hatten av for dere. Dere er flinke. For meg tok det rundt fire timer, det var tøft. Om du vurderer å prøve det samme, følg med:

Å løpe maraton skiller seg fra andre løp. Er du noenlunde aktiv kunne du løpt noen kilometer i morgen. Slik er det imidlertid ikke med maraton. Når du skal løpe et maraton ligger det månedvis med trening mellom deg og startfeltet. Selvfølgelig individuelt avhengig av hvordan formen er når du setter deg dette målet, men begynner du der jeg var, må det såpass til.

Det som er flott med denne treningen er at du ikke kun løper for å trene, eller for som en kamerat av meg kaller det, «se bra ut naken». Du trener nå med et mål. Det som er så greit med å ha et mål som bestemt motivasjon er at det faktisk gjør nettopp det, det motiverer. Det bidrar til å få deg gjennom alle de løpeturene, alle de kilometrene. Helt til du en dag plutselig befinner deg i noe du ikke helt har opplevd før, noe du kun har hørt bli nevnt av skistjerner eller fotballkommentatorer. Du er nå i såkalt «form».

Det som er flott med denne treningen er at du ikke kun løper for å trene, eller for som en kamerat av meg kaller det, «se bra ut naken»

Så gjør du ditt beste for å holde på formen mens dagene telles ned mot løpet. Du har en fantastisk sisteuke, hvor det er meningen at du skal få i deg så mye karbohydrater som mulig. Plutselig er dagen der.

Idet du begynner løpet er du kanskje litt nervøs, men det går fint. Et maraton funker ikke på samme måte som andre løp. Det er fryktelig lite marginer hvor du i ettertid ser tilbake og irriterer deg over tabber eller valg du skulle ønske du tok annerledes. Et maraton er en lang, lang, lang kamp. Hvor eneste fokuset blir å holde det gående. Du holder på så lenge, at det ikke har noe å si om du løp litt for tregt mellom elleve og fjorten kilometer, fordi du likevel skal løpe i så mange kilometer til.

Det andre det kan være lurt å tenke på er at dette kommer til å gjøre vondt. Faren min, som har løpt noen, fortalte meg at et maraton begynner etter at du har løpt halve. Det stemte det, om man løper for å kjenne smerte på høyde med noe av det jeg forestiller meg Theon Greyjoy opplevde som gjest i nord.

[ image ]
Foto: Hans Fredrik Sunde

Den første mila går rimelig greit. Du prøver å løpe rolig, du har langt igjen, skal spare på kreftene, og så videre. Så kommerdu til den andre mila. Det begynner å bli ganske tungt nå, men dette klarer du fint.

Den tredje mila i mitt maraton opplevde jeg som en hel del tyngre. Halvveis inn i mila er jeg mer sliten enn jeg noensinne har vært før. Hvert skritt sender nå smertebølger gjennom ikke bare fotsålene mine, men opp til anklene og videre oppover leggene. Syra gjør beina så tunge og stive at jeg knapt endrer vinkel på knærne. Jeg beveger meg framover med to lett bøyde stokker som bein, i en fart selv Dagfinn Enerly ville sett på med skeptisk. Men jeg kommer meg framover.

Jeg beveger meg framover med to lett bøyde stokker som bein, i en fart selv Dagfinn Enerly ville sett på med skeptisk.

Hopp én time fram i tid, og beina gjør nå mer vondt enn jeg trodde var mulig. Jeg er for sliten til å tenke spesielt kompliserte tanker, men holder fast på at jeg må fortsette. Det er vanskelig å beskrive sinnstilstanden du befinner deg i etter 35 kilometer. Jeg husker at noe av det som holdt meg gående, var hvordan Bruce Willis skjøt seg selv gjennom sin egen skulder for å ta skurken i slutten av en av Die Hard-filmene. Ikke er jeg hundre prosent sikker på hvorfor det fungerte som motivasjon, men var noe med dette å takle å ha det vondt for å komme i mål.

Fra 39 til 41 kilometer var det fysisk tøffeste jeg har vært gjennom i hele mitt liv. Jeg skal ikke gå inn på hvor vondt det gjorde akkurat da med fare for å virke pysete. Har du selv løpt et maraton, og ikke synes det var så vondt som jeg beskriver, tenker du kanskje allerede at jeg er det.

Så hvorfor gidde? Hvorfor orke å trene så mye for noe som bare kommer til å gjøre skikkelig vondt? Vel, det er like mange grunner som det er typer mennesker. For å oppnå noe, for å bevise noe for noen, kanskje deg selv. Uansett grunn, så kan jeg love deg at de siste hundre meterne inn til mål i et maraton er noen av de herligste du kan løpe. Idet du skjønner at «dette går, dette klarer du». Idet den bølgen av lykkerus fyker gjennom kroppen din over at «fy fader, dette gikk». Da er det nesten alt verdt det. Den lykken er bare så helt utrolig rå, den er bare så massiv og intens. Det er også det at du etterpå kan skrive ren skryt av hva du har klart i Under Dusken. Det er også gøy.