Linni - Medium

Den eksistensielle og følelsesladde trilogien til Linni rundes av med godbiten Medium.

Publisert Sist oppdatert

Hva skal man egentlig si om Linni? Den tidligere Yoguttene-generalen har hatt en helt suveren utvikling. Fra 2013 har Linni og resten av YG servert oss trap, fest, og et i bunn og grunn ganske tullete hiphop-univers. Seriøsitet og tankefullhet har nå tatt over, og Linni makter på enestående vis å formidle sine følelser. For det er det albumet er: en reise gjennom en følelsesladet utmark. På mange måter kan man si at hele trilogien hans har vært en eneste lang følelsesmessig berg og dal-bane, men Medium stikker seg kanskje fram som det mest ekte. På Maksimum kunne vi fortsatt ense galskapen og humoren fra Yoguttene-tiden langt bak der et sted. På Medium virker Yoguttene som en fjern fortid.

Plata er gjennomgående nedpå og lavmælt. Denne formen for hiphop er som skapt for Linni. Den nasale og til tider Store P-aktige måten å rappe på behersker han utvilsomt. Styrken til Linni finner vi likevel i det lyriske, noe han har bevist gjennom hele denne konseptuelle trilogien. Bergenseren greier å formidle sin livsverden på en måte jeg sjelden har hørt fra andre norske rappere. Tekstuniverset hans er udiskutabelt dypt, og han makter å trykke på riktige knapper, og å vekke følelser og nysgjerrighet.

Der forrige skive, Maksimum, hadde seks forskjellige produsenter, har Medium tre. Kvamkollektivet står for flesteparten av låtene, mens «Ravneblod» er produsert av Camo Beats og «Galileo» har Lings Laced bak spakene. Jeg lar meg imponere over måten Linni og de ulike produsentene har greid å lappe sammen denne trilogien på, der selvgransking og eksistens er gjennomgående røde tråder.

Plata avsluttes med låta «Adjø», selv om jeg absolutt ikke håper Linni tar farvel nå. Dette er på ingen måte medium. Dette er noe av det beste norsk hiphop noen gang har gitt oss.

Powered by Labrador CMS