Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Hvit bjørk i et hvitt rom image

Hvit bjørk i et hvitt rom

En bjørk snudd på hodet vekker latter, men Lorck Schive Kunstpris’ alvorligste bidrag er også det sterkeste.

Anmeldelse

Lurer du på hva Lorck Schive er? Les også: Kunstpris i verdsklasse

I Trondheim Kunstmuseum Bispegatas største ustillingsrom møtes du av et lite bjørketre som slepes sakte langs veggene, rundt og rundt, av en elektrisk motor. Er du uheldig, blir dørene en stakket stund blokkert av treet på vei inn eller ut av rommet. Verket er Mattias Härenstams bidrag til Lorck Schive Kunstpris 2017, og bærer navnet Begrensning. Det er noe komisk over bjørka som ufrivillig slepes langs de hvite veggene, foran et bebrillet og hvitvin-nippende publikum. Men komikken viker etter hvert for en mer tragisk ettertanke. Tittelen kan hinte til treets tålegrense: Blader og greiner slites av og ligger strødd rundt i rommet, og det er nærliggende å tenke på økologiens begrensninger i møte med det menneskeskapte.

Banal gips

Mens Härenstams verk er enkelt uten å bli banalt, trekker jeg mer på skuldrene av Vibeke Tandbergs bidrag. Hun har fått æren av å jobbe med rommet der Gustav Vigelands gipsfrise Helvete er permanent utstilt, og har valgt å speile Vigeland gjennom materialbruk. Her finner vi nemlig en slags frise på motsatt vegg, også i gips, med avstøpninger av biljardkuler. Midt i rommet står et dekonstruert biljardbord, mens det under Vigelands frise står oppstilt et hundretalls kjøleskapsdører støpt i gips.

Tittelen, Candypool, spiller simpelthen på biljardbordet og kjøleskapsdørene, som er av merket Candy. Installasjonen er tilsynelatende tilfeldig, noe som også er meningen, skal vi tro utstillingsheftet. Tandberg tar i bruk det hun har liggende i atelieret, og tematiserer visst dermed forholdene kunstnere jobber under. Det hele blir litt for tynt og usammenhengende. At djevelen i Vigelands frise sitter og ser ut over de dobbelt masseproduserte kjøleskapsdørene – først som kjøleskapsdører, så som utallige gipskopier – hjelper ikke nevneverdig, og blir heller et litt platt poeng.

[ image ]
Foto: TKM/ Susann Jamtøy
Vibeke Tanbergs verk Candypool. Vigelands permanente gipsfrise er bakerst i rommet.

Trusselen fra oven

Lars Laumanns har latt seg inspirere av en utstilling ved Vitenskapsmuseet på 80-tallet om hvordan sur nedbør trua med å etse bort statuer og gargouiller (eller vannkastere) på Nidarosdomen. Materialer fra denne utstillinga er arkivert i montre fra nettopp Vitenskapsmuseet. Enkeltelementer fra utstillinga er tolka i tekstilene som henger på veggene rundt. Det viste seg i etterkant at den virkelige synderen bak gargouillenes dårlige stand, var mangledne vedlikehold. Dermed fungerer inspirasjonen som springbrett for undersøkelse av en annen side av 80-tallets dommedagstenkning, nemlig HIV/AIDS-skrekken, representert ved E.T.-figurer på ei hylle. Koblinga kan virke obskur, men Spielberg-filmen har faktisk vært gjenstand for denne typen tolkninger. Valg av materialer virker noe tilfeldig, og konseptet er ikke nok til å bringe det sammen til et hele.

[ image ]
Foto: TKM/ Susann Jamtøy
Lars Laumanns sitt verk.

Melankolsk arkitektur

Utstillingas mest fascinerende og estetisk gjennomførte verk står Knut Henrik Henriksen for. Hans installasjon er en slags undring over og beundring for arkitekten Erling Viksjø, som blant annet står bak Y-blokka i regjeringskvartalet. Midt i rommet står det et betongelement i sandblåst naturbetong, en teknikk utvikla av arkitekten. Rundt i rommet står sandblåste glassplater (smelta sand) med Viksjøs tegninger stilt opp mot veggen. Til sida for betongelementet finner vi en snittegning av en søyle gjort i sand. Slik er det en gjennomført sammenheng i både materiale og tema.

Med glassplatene, sanden og den nakne betongen er det også noe skjørt over installasjonen, til tross for at den tar for seg brutalistisk arkitektur. Den mest framtredende delen av verket er en kopi av Y-blokkas vegg mot Hovedbiblioteket og Treenighetskirka, i et fargespill som minner om en solnedgang. På en av veggene finner vi et åttetall i stål lagt på sida, et evighetstegn – kanskje et ironisk stikk til at Viksjøs massive bygg er i ferd med å rives. Sammen med solnedgangen får Henriksens verk dermed en melankoli over seg. Henriksens verk er vakkert, og med en variert materialbruk uten å miste sammenhengen, er det konkurransens sterkeste bidrag.

[ image ]
Foto: TKM/ Susann Jamtøy
Knut Henrik Henriksens verk er utstillingens beste.