Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Jævla streiting image

Jævla streiting

Jævla homo er den perfekte serien for heterofile og skeive som ikke liker andre skeive.

Kommentar

Da jeg så reklamekampanjen for P3-serien Jævla homo ble jeg veldig spent. Hele kjendis-Norge ikledde seg gensere med skjellsordet på, og klinte til med en kjendisvenn av samme kjønn. Serien ble en massiv skuffelse.

Programlederen er en vanlig type som liker playstation, pizza og sånne gutteting, men så har han tilfeldigvis guttekjæreste, og det skitner til «normal fyr»-bildet litt. Han liker ikke å identifisere seg med spjåkete homser som danser i undertøyet i paraden, men synes også det er litt ubehagelig å leie kjæresten på offentlig steder. I Jævla homo skal Gisle utforske den store og skumle homoverdenen.

Det blir fort klart at programlederen selv sitter på mange fordommer. Det er prisverdig at han selv er bevisst dette, men det er likevel hårreisende når han sier at han ikke ser poenget med å ha skeive utesteder, «for man har jo ikke egne utesteder for folk med krøllete hår?». Etter å ha dansa litt og sett på folk som kliner blir det for mye, og han innrømmer at han egentlig ikke vil bli sett på et «slikt sted», med slike folk. Når han senere blir sjokkert over at det finnes fordomsfulle folk i det skeive miljøet, er det ironisk at han selv synes det er kleint å bli sett på et skeivt utested.

Det som likevel er mest provoserende er hvordan serien fra første episode lager et skille mellom «vanlige homser» og «skruller». Når programleder sitter i vinduet og ber folk skrive opp hva de tror om ham hagler stereotypene. Han nikker anerkjennende når folk tror han er heterofil og liker Playstation og fredagstaco, men blir fornærmet når folk tror han er homofil og liker reality-TV og følelsesprat. NRK etablerer allerede i første episode at det er de konforme verdiene som er ønskelige, mens de ukonvensjonelle uttrykkene er ekstreme og fjasete.

Skillelinja blir enda tydeligere i episoden «Fistefest», der programleder synes det er morsomt å ikle seg en astronaut-drakt når han skal på en klubb for skeive menn som liker lakk og lær, for der er det jo bare freaks. Først får vi servert litt statistikk om skeive menns sexvaner. Folk som liker gruppesex eller har flere partnere blir omtalt som ekstreme. Astronauten blir guidet gjennom utestedet av en klubbgjenger, som blant annet tar opp samfunnets seksualisering av skeive. Dette er et spennende og viktig tema, men det drukner i fnising og nærbilder av urinbadekar og sexhusker. Scenene fra klubben står i sterk kontrast til scenene fra småbarnsfamilien der alt er fryd og gammen. Det er greit at programleder uttrykker at han selv ønsker dette, men at utfordringene knyttet til å stifte familie som skeiv ikke diskuteres er feigt.

Jævla homo legger gjennom hele serien tydelige premisser for hva slags legningsuttrykk som er akseptabelt. De som faller utenfor båsen blir seksualisert og fnist bort. Det kan være fint å få bekreftet at du ikke trenger å løpe rundt i glitterbikini fordi du er skeiv. Men det er nok ikke denne gruppen som trenger denne serien mest.

Flere har skrevet at Jævla Homo var serien vi ikke visste vi trengte. Hvis man trenger å få bekreftet at du kan være homofil og likevel være glad i Playstation og ostesmørbrød, så for all del. Hvis målet er å kjempe for skeives rett til å ha hund og surrogatmor i et u-land, kjør på. Men hvis man trenger å sette søkelys på en gruppe som er overrepresentert på selvmords-, og voldsofferstatistikken, og som alltid blir usynliggjort i media, så er ikke Jævla homo serien vi trenger.