Heftige refreng, men kjedelige vers

Provokatør og sjokkrocker Marilyn Manson er ute med sitt tiende studioalbum Heaven upside down. Han byr på heftige refreng, kjedelige vers og en litt uhåndterlig tekst. Der jeg tidligere følte Manson hadde et klart budskap og uttrykk er det bare uttrykket som er klart denne gangen. Det er så fett når det er fett, men det funker ikke sju låter på rad.

Lydbildet i albumet er ment til å sjokkere og være bråkete. Med masse distortion og overdrive kombinert med taktfaste hule trommeslag fulle av bass. Hans klassiske mørke raspende, nesten hviskende stemme kan høres i versene på samtlige låter, og tjener som oppbygning for refreng med full føkkings trøkk.

Manson er jævlig god på hylepartier og gir full gass. Når låtene hans tar av, tar det av for fullt, men versene er monotone og kjedelige. Det eneste som skiller seg vesentlig fra det eldre materiale hans er den nesten trap-aktige beaten i «Say10», og noe som minner om trance i låta «Tattooed in Reverse».

Tekstene på albumet er jo alltids noe for seg selv. Der han tidligere har vært en krass kritiker av samtidens Amerika og en stemme for de ikke-konforme, ser det ut til at Heaven Upside Down har mer fokus på det antikristne: «You say God and I say Say10». Likevel er det ikke så mye jeg får ut av tekstene. Det er en kunst og gjøre en enkel sangtekst til noe stort og betydningsfullt, heldigvis for Manson er han musiker og ikke poet.

Plata har etter min mening fire type låter. #1 Åpningslåta «Revelation 12» og singelen «We Know Where You Fucking Live» er sterke låter med maks energi og ikke for mye kluss i versene. #2 Hele midten av skiva der du ikke merker at du har hørt på forskjellige låter med unntak av #3 trap-låtene. Og #4 avslutningslåta «Threats of Romance» som er den kuleste låta på skiva og som minner litt om Queens of the Stoneage med overdrive. Tydelig melodi og sterk oppbygging som konkluderer skiva med ekte hyllest til sjokkrock.