Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article UKAs Sex-workshop: Vi vet ingenting image

UKAs Sex-workshop: Vi vet ingenting

Man går inn og forventer hovedsakelig kvinner og parterapi, men det man får er en forfriskende jevn kjønnsfordeling av nysgjerrige mennesker.

UKA-17

Deltakerne lukker øyne og puster. De blir bedt om å kjenne på kroppen, på hvordan de har det. Jeg ser over ringen av stoler jeg sitter utenfor og føler meg som en klein tredjepart. En ekstern observatør, flue på veggen om du vil. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente, om det var lær og pisker eller helsesøster som såvidt manøvrerer seg gjennom minefeltet vi kaller seksuell helse.

Under Dusken deltok også på kurset «Kvinnelig seksualitet», les mer her.

Jeg blir bevisst på at jeg følger instruksene som blir gitt og, lik deltakerne, puster med magen. Med hele kroppen. Jeg føler på hvordan kroppen har det i dag, som vi ble bedt, og kjenner at jeg har drukket mer kaffe enn jeg har spist mat, noe magen også kjenner. Jeg kjenner en god dose stress og stivhet i ryggmuskulatur, det henger sammen. Jeg kjenner et hode med tanker som en travel flyplass, kommer og går så andre kommer til. Vi blir bedt om å tømme hodet og føle hvordan kjønnsorganene har det, de kommer etter hodet som er praktisk talt umulig å tømme på dette punktet. Jeg er med andre ord mindre rolig enn øvelsen forventer.

[ image ]
Foto: foto.samfundet.no

Gi av deg selv

Det blir sagt at vi i Norge i dag sliter med å være komfortable med egen kropp, og at vi har et forvridd bilde av hva seksualitet er. Jeg tror vi alle kan være enige i at pornografi og lite, eller ikke, eksisterende seksualundervisning ikke fører til realisme. Deltakerne blir bedt om å beskrive seg selv med tre ord, og jeg utveksler dette med en medjournalist i samme situasjon. I denne situasjonen er det enkelt; forvirret, seksuelt innestengt og fanget av en økende usikkerhet. Det blir klart at vi alle er uvitende og vi blir bedt reflektere på hvor vi har fått vår seksuelle «utdanning». Man har vel lært av egne feil, fra en ganske uimponerende romantisk karriere. Etter plenumsdiskusjon blir det klart at vi menn overraskende nok snakker lite om sex.

Perfekte forhold og sexliv diskuteres og utilpassheten forsvinner gradvis. Det føles åpent, fordomsfritt. Slaget i bakhodet kommer i form av et spørsmål om hvorfor vi har sex. En ung journalist sitter som et spørsmålstegn, jeg vet ikke hva svaret er, men det er kanskje derfor man reflekterer over det. Hva skal til for å oppnå det perfekte forhold? Hva må man gi?

Vi vet ingenting om seksualitet

En tipperunde går på hvor lang tid en gjennomsnittlig kvinne må bli stimulert for å oppnå vaginal orgasme. Svarene går fra et minutt til en halvtime. Vi blir informert om at det gjennomsnittlig tar 45 minutter. Så feil kan man ta. Vi kan ingenting om den kvinnelige orgasme. Vi blir deretter informert om at stein er det beste materialet for en dildo. Vi får ikke tilfredstillende svar på hvorfor, annet enn at noen av spirituell natur føler forskjell. Hva er våre drøyeste sexopplevelser? Folk deler. Jeg deler i den lille gruppen utenfor sirkelen og ser overrasket på hvordan alle snakker med hverandre og gestikulerer energisk.

Avslutningsvis blir deltakerne bedt om å sitte med noen og stirre kjærlig i hverandres øyne i syv minutter. Jeg får tilbudet om å være med å unnskylder meg selv til toalettet for å fylle en flaske vann. Da jeg kommer tilbake sitter alle i stillhet med full øyekontakt. Jeg setter meg ned alene og observerer, glad jeg kom meg unna. Blikkontakt er vanskelig med folk jeg allerede kjenner, langt verre med ukjente.

Ærlig kontakt mellom deltakerne

Det blir kalt Tantra og skal være med på å styrke nærheten i et forhold. Noen av deltakerne beskrev en nærhet, selv med fremmede, og å ha blitt kjent med personen utover det fysiske. Som om de har kommet til et nytt nivå. Runde to, finn noen av samme kjønn. Jeg holder meg utenfor. Fokuset faller øyeblikkelig på notatblokka, fnisende menn og det støvete sprinkleranlegget i Strossa. Rommet blir fylt av en ro, og det ser ut som en ærlig kontakt, kanskje til og med intimitet mellom deltakerne. Jeg blir igjen en flue på veggen, med høyere klarhet i egen usikkerhet og innesluttethet.

Det jeg forventet som smålig ukomfortabelt og med en skjev kjønnsfordeling viste seg å være et rom med kjønnsmessig likevekt og åpenhet. Journalisten forlot stedet med spørsmål til seg selv, og ingen svar. Enda.