Hvem bestemmer hva barn kan tåle?

I forsøk på å skåne ungdom fra skadelige bilder gjør man dem fort en bjørnetjeneste.

Tekst: Live Skartveit, filmstudent

Debatt

Så lenge film har eksistert har debatten rast. Er film bra for barn? Vil den oppfordre til å gjenskape hendelsene de ser på skjermen? Vil den føre til moralsk forfall? Hva gjør banning, sex, løgn og drap med de unge? Særlig i USA har denne debatten vært intens – mye mer intens enn den har vært her hjemme. På 30-tallet innførte de et regelverk for hva som kunne vises på film for å sørge for å holde det moralsk. To personer kunne ikke sitte på samme seng. De kunne ikke vise noen på toalettet. Reglene var mange, og lettere absurde.

Dette innlegget er et motsvar på debattinnlegget «Hvor går grensa?».

Selv i dag er regelverket i USA mye strengere. Kun ett banneord kan være med i filmen for at den skal få aldersgrensen PG-13, som betyr at barn under 13 kan se den hvis de har med seg voksne. I Norge har vi aldri vært like strikte på disse kravene. Med både Få meg på for faen (2011), og Kyss meg for faen i helvete (2013), begge rettet mot tenåringer, kan man lett se et mønster – banning og grovt språk er ikke nok til å gi en film en R-rating, som det fort fører til i USA.

Men hva er nok til å gi en film en 18-årsgrense? Filmen skal, ifølge Medietilsynet, vise særlig grove sex- eller voldsscener, og vise kyniske og detaljerte handlinger i kombinasjon med et angstskapende uttrykk.

For å vise til noen nyere eksempler som har fått denne aldersgrensa kan det nevnes The Neon Demon (2016) og Raw (2016). Begge viser eksplisitte og grafiske kannibalistiske scener. Den norske Lyst (2017) fikk atten for visning av voldtekt og grafiske voldssekvenser.

Hvorvidt IT (2017) burde få attenårsgrense kan diskuteres. Visst har den et angstskapende uttrykk. Det er enkelte sekvenser som er relativt grafiske – for eksempel der lille Georgie mister en arm. Men det forfatteren av debattinnlegget trekker fram som hovedårsaken, blir for meg riv, ruskende galt.

Vi vet i dag at det er mange barn som vokser opp i forferdelige hjem, også i Norge. Barn som blir seksuelt eller emosjonelt misbrukt finnes, nærmere og oftere enn vi skulle ønske. It (2017) tar for seg mange av disse temaene. Mange av barna i filmen har forferdelige hjemmeliv.

Hvorfor skal vi la være å vise slike temaer til ungdom? Ungdom som potensielt sitter i slike situasjoner selv er ofte ikke klar over hvor abnormalt det er. De er ikke klare over at alle familier ikke er slik. Å skulle holde denne informasjonen fra ungdom kan umulig gagne dem. Å skulle stoppe dem fra å innse at situasjonen de sitter i er skadelig, bare fordi vi voksne forferdes, er å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Da jeg var og så Ghostbusters (2016) på kino, satt jeg ved siden av ei jente på kanskje 8. Det viste seg fort at filmen var altfor skummel for den lille jenta, selv om den i min mening er en sjarmerende og koselig film jeg gjerne kunne tatt med meg min 8 år gamle nevø på. Da det ble tydelig at jenta ikke tålte det, tok moren henne med seg og gikk.

Betyr det at ingen 8-åringer kunne tålt Ghostbusters? Det tror jeg ikke. Jeg så selv Terkel i knipe som 11-åring, og digga det. Det til tross for alt spetakkelet rundt den, og at den hadde fått altfor lavaldersgrense. Jeg så Villmark (2003) på klassebursdag i femte klasse og syns det var smått skuffende at den ikke var skumlere, tross foreldrenes forferdelse om at en slik film hadde blitt vist for deres barn.

Barn er ofte mer hardføre enn voksne tror at de er – særlig tenåringer. Tenåringer elsker å presse grenser og alt som er skummelt eller ekkelt er kult. Og ikke minst trenger de å få med seg dystre temaer som barnemishandling. Om 13-åringen som så It med mamma var psykisk klar for det er ikke noe man kan si bare ved å se på han. Jeg var ekstatisk over Sweeney Todd (2007) på ungdomsskolen – min 6 år eldre søster syntes den var grusom.

Og nei, barnevoldtekt vises ikke på norsk kino. Bare søk opp en av få filmer som i moderne tid er ulovlige å distribuere i Norge – A Serbian Film (2010), så vil du fort se at mange av dens groteske elementer, inkludert voldtekt av barn, er for hard kost også for det norske publikum.

Merk: Live Skartveit har tidligere vært medlem i Studentmediene i Trondheim.

Powered by Labrador CMS