Et innblikk i en forfatters mentalitet

Tragisk og innsiktsfull, Joan Didion: The Center Will Not Hold matcher hovedpersonen.

Publisert Sist oppdatert

En dokumentars største utfordring er å skulle fatte seg i korthet. Hvordan skal man koke ned et liv, eller en historisk epoke, til halvannen time? Forøvrig er det ikke bare, bare å koke ned det igjen til drøye 2000 tegn. The Center Will Not Hold handler nødvendigvis om både en person og en epoke, nettopp på grunn av personen den handler om. Joan Didion er neppe like kjent i Norge som i USA. Hun har vært en av de viktigste journalistene i USA i flere tiår. En sentral skikkelse innenfor new journalism, en sjanger som kombinerte journalistikk og skjønnlitteratur i en søken etter sannhet heller enn fakta. Didion skrev om hippiebevegelsen sine lyse og mørke siden, hun intervjuet musikere, medlem av Manson-familien, skrev om Dick Cheney og sine egne personlige tap.

Den første delen av filmen varierer mellom det rent personlige, det politiske og utdrag fra Didions forfatterskap. Det fungerer godt, men blir tidvis manglende i fokus. Dokumentaren er på sitt sterkeste når den fokuserer på forholdet med ektemannen og forfatteren John Gregory Dunne. Forholdet deres som hverandres redaktører, selv når de skriver intime og smertefulle detaljer om eget ekteskap, er fascinerende. Når Didion skriver «We are here on this island in the middle of the Pacific in lieu of filing for divorce», er ikke det bare en noe han godkjente, men noe han korrekturleste. Et av de beste øyeblikkene er når Didion blir spurt hvordan det føltes å se et barn i syrerus. «It was gold», svarer hun. Det framstår ikke perverst, eller motbydelig, men heller som et genuint ønske om å fortelle det hun ser. Som hun sier selv så bruker man det materialet man har.

De mange kjendishistoriene og Hollywood-koblingene, som at Harrison Ford var snekkeren deres, gir filmen interessante undertoner, men er ikke det sentrale poenget. Det er en definitivt endring i tone og rytme, litt over halvveis inn. I løpet av kort tid dør ektemannen, så deres adopterte datter. Dette gir opphav til boken The Year of Magical Thinking. Beskrevet av regissøren som satte opp boka som teater som den første boken om tap for ikke-troende. Hennes møte med sorgen er sterkt, spesielt etter det veldokumenterte ekteskapet med John Dunne.

Filmen er skapt av skuespilleren Griffin Dunne, ektemannen Johns nevø. Det at filmen er skapt av et familiemedlem gir et ekstra nivå av intimitet. Didion kan betro seg mer, og at Dunne plasserer seg selv i historien fungerer som et godt fortellergrep. Filmen er et flott portrett av en viktig forfatter. En skulle nesten ønske at det var flere utdrag fra Didions fantastiske prosa, men hvis det gir blod på tann, vil jeg anbefale Slouching Towards Bethlehem.

Joan Didion: The Center Will Not Hold strømmer nå på Netflix.

Powered by Labrador CMS