Hjelp, jeg har Tinder Plus!

Jeg lastet nylig ned Tinder igjen etter å ikke ha hatt det på en god stund. Med en gang merket jeg at noe var annerledes, matchene tikket liksom ikke inn som de hadde gjort tidligere. Oppsiktsvekkende dårlig var det faktisk. Ikke det at jeg håvet inn damer før, men nå var det liksom ingenting – ikke en jævla match. Så jeg tenkte, kanskje Tinder har endra på algoritmene sine, ettersom de ønsker at alle skal betale for tjenesten deres? Kanskje jeg bare kunne få matches dersom jeg kjøpte Tinder Plus? Jeg bestemte meg for å teste dette og betalte deilige 109 kroner for å få Tinder Plus i én måned.

Les også: Reisebrev fra kjøttmarkedet

Første inntrykk? Labert. Ikke noe særlig skjedde. Faktisk funka det like dårlig som det hadde gjort før kjøpet. Jeg var skuffa. Men frykt ei, med Tinder Plus følger det med en såkalt boost, som øker synligheten din i ditt nærområde i en halvtime - altså at du vises rundt om i de tusen telefoner, i langt større grad enn du gjør ellers. Kan jo ikke slå feil. For de som kjenner til Pokemon Go, fungerer boosten som en lure – designet for å lokke bitches inn. En digital varebil med imaginært godteri. Tinder anbefalte meg å sveipe kontinuerlig mens boosten varte for å få maksimal effekt. Så det gjorde jeg, jeg sveipa for harde livet i en halv time, høyre-venstre-høyre-høyrevenstre osv. Har aldri bladd så fort gjennom katalogen av trondheimsjenter før, eller blitt så sliten av å sveipe på Tinder – for gudene skal vite at jeg gjorde alt som stod i min makt for å maksimere resultatet av den boosten.

Resultatet? Tre matches. Tre fuckings matches, for 109 fuckings kroner. Jeg følte meg snurt. Var dette alt jeg skulle få ut av Tinder Plus-eventyret mitt? Det kan da umulig være så lite innbringende? Noe mer måtte det da være ved denne Tinder Plus, noe måtte det da fnnes av muligheter? Det var da jeg oppdaget at man med Plus kan sveipe akkurat hvor man vil i verden. Hah! Nye muligheter!

Jeg reiste land og strand, fra Dubai til Los Angeles, fra Tokyo til Tel Aviv. Veldig gøy og kanskje noe mer fruktbart enn trondheimssveipingen – men fortsatt ikke optimalt. Helt til jeg oppdaget at i Moskva, der er jeg hot shit. Jeg sveiper meg forbi Olgaer og Valentinaer, Svetlanaer og Elizavetaer. Resultatet, min venn, er langt mer innbringende enn her hjemme. På bare en uke har jeg, i skrivende stund, hanket inn hele 39(!) matches. Russiske damer digger meg, og jeg digger damer. Det er helt perfekt. Bortsett fra en liten detalj, nemlig at jeg ikke bor i Moskva.

Sist gang jeg sjekka var det 2142 kilometer mellom Trondheim og Moskva. Det tar 31 timer med bil, og det inkluderer ferge over Østersjøen, men inkluderer ikke tiden det tar å søke russisk turistvisum. Det tar seks til åtte arbeidsdager å få, og koster femten hundre kroner. Akk.

Tinder i Trondheim er dødt, det befolkes av basic bitches som liker fitness og ikke meg. Så nå vet jeg hva jeg skal bruke storstipendet mitt på: En tur til Moskva, sånn at jeg kan få meg et par kjønnssykdommer, jeg óg. Endelig.