Engasjement i moderne tid

Me too-kampanjen har fått oppslag i alle kanaler i høst. Men skapes egentlig resultater av at alvorlige tema får viral oppmerksomhet?

Publisert Sist oppdatert

I høst er det knapt en sak som har fått mer oppmerksomhet enn metoo. Etter at skuespilleren Alyssa Milano oppfordret kvinner til å stå fram med sine overgrepshistorier, kommer stadig flere kvinner ut og setter fokus på et alvorlig, men dessverre helt vanlig, problem: Kvinner opplever systematiske overgrep, og føler seg presset til å utføre seksuelle handlinger for å beholde jobben sin.

At denne saken får såpass mye oppmerksomhet gjør forhåpentligvis at flere blir bevisste på problemet,at flere tør å si ifra – noe som igjen skaper en holdningsendring. Dessverre er det ikke alltid nødvendigvis dette som skjer når alvorlige temaer «går viralt».

Les også: Å tegne en revolusjon

Aldri så galt

Det er ingen som egentlig vet hvorfor akkurat denne og denne videoen, emneknaggen, eller memen blir delt så uendelig mange ganger. Ofte virker det helt tilfeldig hva som blir en viral hit. Noen ganger er det flaks, andre ganger er det en god dose kjendiseri som er avgjørende. Mange har prøvd, og den som virkelig har løsningen på popularitetsgåten ville nok fort kunne innkassere både i heder og rikdom.

Høsten 2014 gikk «the ice bucket challenge» som en farsott på nettet: Hell en bøtte med vann over hodet ditt, film det, legg det ut i sosiale medier, og utfordre vennene dine til å gjøre det samme. Alle var med på utfordringen, fra Bill Gates til bestemoren din. Mange mente i ettertid at kampanjen ikke hadde noe med sykdommen den skulle skape blest om, å gjøre. Og sant nok i ettertid har det vist seg at de færreste visste hva ALS-saken handlet om, og i dag er kampanjen så å si glemt. Likevel hevdes det at det ble samlet inn 220 millioner amerikanske dollar til forskning på ALS i forbindelse med «ice bucket challenge.»

En lignende utfordring som fant sted i Norge rundt samme tid, «Hopp i havet», er estimert til å ha resultert i 3,5 millioner kroner til Kreftforeningen. Selv om det for de fleste mest sannsynlig dreide seg om å vise seg fram som en friskus, bar det i det minste frukter for de stakkarene som Facebook-ekshibisjonistene skodde seg på. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Studentingsvalget: Disse studentene skal representere deg

Snakkisen som stilnet

Det ble en kjempesnakkis i de tusen hjem og kommentarfelt, da finansminister Siv Jensen for et par uker siden ikledde seg indianerkostyme til en slags jobbfest de hadde nede i regjeringskvartalet. Mange snakket om kulturell appropriasjon; de fleste lurte på ordets rette betydning.

Her på berget har vi ikke noe forhold til hverken begrepet eller urbefolkningen vår. Flere har påpekt at det som kunne blitt en spennende refleksjon om hvordan man har behandlet samer i Norge, ble en debatt om hvor hårsåre man har lov til å være, og hvor mye vi kan kulturelt appropriere fra USA. Det som ganske sikkert var et ekstremt godt kalkulert stunt fra Jensens PR-folk, ble til en diskusjon som resulterte i forsvinnende lite. Og utkledningsbutikker over hele landet melder om rekordsalg av indianerkostymer.

Debatt: – Vær ærlig med menneskene rundt deg

Fort glemt?

I USA snakkes det nå om at metoo-kampanjen har blitt shanghaiet av den hvite overklassen. Originalt ble kampanjen startet i 2006 av Tarana Burke fra Bronx, New York, for å sette fokus på systematiske overgrep på svarte kvinner. Kampanjen fikk ikke særlig mye oppmerksomhet. Da det først kom en hvit kjendis på banen, ble saken en helt annen. Er det bra eller dårlig?

Hva betyr egentlig «viralt»?

Definisjonen på viralt kommer fra ordet «virus», et medisinsk begrep brukt for å beskrive små, smittsomme agenter som kan infisere alle typer organismer. Dette kan oppstå på internett når en liten bit av et innhold spres som et virus, som «infiserer» når de ser det. Infeksjonen kommer vanligvis fra framkalte følelser som oppmuntrer seeren til å dele den, slik at de kan relatere og diskutere med andre hva de føler.

Det er ingen tvil om at metoo-kampanjen har hjulpet flere til å komme fram og snakke om overgrep. Men dessverre gjelder de fleste overgrepene vi hører om den samme typen person i det samme miljøet. I USA har dusinvis av kjendiskvinner stått fram og vitnet mot Harvey Weinstein, mens de som vitner om andre menn får langt mindre oppmerksomhet. I Sverige har metoo skapt debatt, demonstrasjoner, og oppgjør. Dessverre har det også der endt opp med å dreie seg mest om en mektig mediemann og hans fall fra den offentlige pidestallen. Det som kunne løftes fram som noe samfunnet sammen må løse, blir ikke annet enn en sensasjonell sak med syndebukk og offer.

Aftenpostens redaktør, Harald Stanghelle, har uttalt at noe lignende aldri kunne skjedd her i Norge. Samtidig har noen få, modige kvinner har stått fram og fortalt sine historier. Norske sjefer og kollegaer, blant annet journalister, har forgrepet seg på arbeidsplasser og på andre arenaer i forbindelse med jobb. Dette har fått lite omtale i ordinære medier. I Norge trykker vi ikke injurierende påstander, heter det seg i Vær varsom-plakaten.

Alle er enige at det er forferdelig at overgrep skjer. Samtidig blir flere tusen voldtektssaker henlagt årlig. De får kanskje ikke nok oppmerksomhet på internett.

Mektige menn og folkets gunst

La det ikke være tvil om at det er store mørketall på kvinner og menn som har opplevd overgrep og trakassering på arbeidsplassen. Det man derimot kan spørre seg om, er hvorvidt de finner trøst i metoo når oppstyret har lagt seg. Hjelper det at overprivilegerte, vakre, hvite kvinner forteller at de har opplevd noe kompromitterende?

Det er lov å håpe at emneknaggen blir plukket opp av noen mektige menn som kan skape varige endringer i holdninger på arbeidsplass – ja, kanskje til og med i lovverk. Men hva og hvem som vinner mer enn 15 sekunder i rampelyset, og blir til noe flere ønsker å kjempe for, er det også tilsyne­latende tilfeldigheter som avgjør.

Powered by Labrador CMS