Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Hver gang vi møtes for toppolitikere image

Hver gang vi møtes for toppolitikere

I Da vi styrte landet er det typisk norsk å være servil overfor tidligere politske motstandere.

I NRKs nye serie samles landets seks siste statsministre rundt middagsbordet «for å dele fortellinger fra livet på toppen». Her ligger det latente konfliktlinjer mellom Gro Harlem Brundtland og Torbjørn Jagland, Jagland og Jens Stoltenberg, og ikke minst mellom Brundtland og Kåre Willoch. I stedet for å ta tak i konfliktene og uenighetene, virker de politiske sluggerne livredde for å tråkke hverandre på tærne i det tv-kameraene skrus på.

Kveldens eneste ubehagelighet kommer når Willoch står på sin rett til i sin tid å omtale Gro som «fru Brundtland». Da han kom inn i politikken, må vi forstå, ville det vært uhørt å omtale kvinner som noe annet enn «frue» eller «frøken», noe som bare understreker at han er komplett blind for poenget. Han framstår like utdatert som mennene vi får se i gamle nyhetsklipp, som ikke syns Harlem Brundtland bør besitte statsministerposten – menn har jo mer erfaring. Forsøkene fra Stoltenberg på å ironisere over det hele møtes bare av Willochs matte blikk, før Bondevik erklærer at «dette var forsonende!» Willoch bekrefter også sin rolle som Norges fremste produsent av selvfølgeligheter, i det han erklærer at Harlem Brundtland var «Norges første kvinnelige statsminister. Det var viktig!»

«Landsmoderen» er nemlig seriens første hovedperson, som i de neste episodene tar for seg én og én av de resterende middagsgjestene. Med noen få unntak er historien som fortelles heller jordnær og personlig. Det er vanskelig å la være å føle en viss sympati, uansett hvor en står politisk, for et liv kjempa i oppoverbakke. Gro får æren, ikke minst av seg selv, for å ha vært en egenhendig fortropp for den nåværende generasjonen av kvinnelige politikere. Som Erna Solberg uttaler det: «Jeg slipper mye av det du opplevde». Kanskje er det derfor Solberg, til forskjell fra Harlem Brundtland, framstår så anonym og – unnskyld uttrykket – rund i kantene.

Denne arven er selvsagt viktig, men den faktiske politikken skyr man unna. I stedet står hyllestene i kø. Stoltenberg nevner tidlig Brundtland som symbol på moderniseringa på 80-tallet. Modernisering er her kodeord for nyliberale reformer, som markerer begynnelsen på omdannelsen av Arbeiderpartiet fra sosialdemokratisk styringsparti til en bleik Høyrekopi, illustrert av klipp der «The Norwegian iron lady» møter en viss fru Thatcher.

Én mulig kilde til at gjestene smiler høflig til hverandre framfor å diskutere uenigheter, er det faktum at alle som er tilstede tilhører samme sosiale klasse, og følger samme politiske arv. Slik kan serien gi et innblikk i de personlighetene som har styrt Norges utvikling siden 80-tallet, fra økonomisk oppmykning og forvitring av sosialdemokratiske verdier, til økte sosiale forskjeller og bombing av Jugoslavia, Afghanistan og Libya.

Anmeldelsen er basert på seriens første episode.