Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Vakkert mordmysterium i kjent stil image

Vakkert mordmysterium i kjent stil

Mord på orientekspressen byr ikke på mange overraskelser, men er fortsatt verdt en titt.

Nyinnspillingen av det populære og verdenskjente Agatha Christie-mysteriet som finner sted på toget fra Istanbul, er den fjerde i rekken av kjente adapsjoner av romanen til lerretet. Handlingen gjør ikke store krumspring fra orginalfortellingen, så det er rollebesetningen og den luksuriøse scenografien som er trekkplasteret i Kenneth Branaghs versjon.

Et stjernelag med karakterskuespillere gestalter karikaturer av en spansktalende immigrant, russisk nobilitet, en tysk ingeniørprofessor, en korrupt kunstselger, og så videre. Johnny Depp, som tidstypisk har fått rollen som erkeskurk, flankeres av blant andre Judi Dench, Penelope Cruz, Michelle Pfeiffer og Willem Dafoe. Det er helt klart underholdende å se disse kjendisene i karakter og kostyme – spesielt Depp imponerer her.

Kenneth Branagh sjarmerer som Hercule Poirot, til tross for at han er til forveksling lik andre gestaltninger av karakteren. Det er kanskje lite rom for forhandling på den folkekjære og tradisjonsbundne Poirot, dermed ser det ut til at filmen har fått størst kunstnerisk frihet med barten. Fiffig.

Filmens handling befinner seg i tidsrommet mellom to verdenskriger, og det refereres ofte til epoken gjennom dialog om Stalin og forbudstid. Det er litt pussig at filmen tar flere, åpenbare oppgjør med rasisme underveis, men likevel leverer så sterke karikaturer av folkeslag og landområder. Kulissene i scenene fra et uspesifisert Midtøsten er til overmål karikert – her ser man tydelig verden gjennom britiske kolonimakters øyne. Tenk tidskoloritten i Indiana Jones, Tin Tin. Her kunne det med fordel vært gjort friskere og mer vågale grep.

Mordet på orientekspressen er aldri kjedelig, men overrasker heller ikke. Spenningen holdes gjennom handlingen, men avsløringen av plottet blir litt langtekkelig, og kunne med fordel hatt en tvist eller et element av overraskelse. Kostymene og scenografien er derimot balsam for sjelen. Det luksuriøse toget som tøffer gjennom snødekt landskap til et forutsigbart lydspor vekker helt klart julestemning. Forseggjorte bilder festet på 65mm film fra overdådige spisevogner og lugarer i kjent 1920-talls stil tilfredsstiller en detaljorientert romantiker.

Det er egentlig ikke mye å utsette på filmen som et klassisk, pengeinnbringende Hollywoodprodukt, som også framstår som et tydelig frieri til Agatha Christies og Hercule Poirots konservative fanskare. Det anbefales absolutt å ta seg en tur på kino for å kose seg med et klassisk, dog noe forutsigbart, mordmysterium i førjulstiden.