Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Gamle gutter som elsker jobben sin image

Gamle gutter som elsker jobben sin

Deep Purple lever enda, men ikke i beste velgående.

Da jeg syklet innover øya på vei til konserten passerte jeg horder av 50-60 åringer. Gjennomsnittsalderen er godt over alderen på faren min. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente for jeg husker ingenting fra forrige gang jeg så dem i Oslo spektrum i 2011. Det er jo et dårlig tegn i seg selv ettersom jeg er blodfan av «De fire store».

Deep Purple ga ut albumet Infinite i april i år og dette feires med avslutningsturneen The Long Goodbye Tour som har vart fra mai og avsluttes i desember. Dette virker mer som et påskudd for å fortsette å turnere, heller enn et helhjertet bidrag til musikkhistorien. Noe som reflekteres i det litt treige førstepartiet der bandet relativt fort blar gjennom det nyere materialet, kun avbrutt av klassikerne «Fireball» og «Strange Kind of Woman».

Les vår anmeldelse av Unge Ferraris Romeo må dø: – Konseptuelt overraskelses-slipp fra Norges mykeste og mest sensuelle rapper

Det er helt klart andre delen av settet Trondheim har betalt for. Billettene ble tross alt solgt ut på åtte minutter og det var her vi fikk valuta for pengene. Alle i spektrum kjenner umiddelbart igjen «Lazy» på de første akkordene på Don Aireys svære orgel/keyboard setup på scenen. Nostalgien er sterk mens det klappes og ropes fra publikum. Gitarist Steve Morse spiller om kapp med organisten i kjent Purple-stil og det er ikke fritt for improvisering og jam. Stort pluss med Aireys orgelsolo midt i settet. Her viser han hva han er god for med blant annet en jamma versjon av Dovregubbens hall». Han beviser at han er en god erstatter for legenden John Lord.

Bassist Roger Glover og trommis Ian Paice er begge i god form. Det er helt klart disse to som bærer showet. De leker med instrumentene sine og er ikke redde for å improvisere sammen med Morse. Med et glis leverer de varene publikum har ventet på. Det blir god trønderallsang når slagere som «Perfect Stranger», «Space Truckin’» og selveste «Smoke on the Water» kommer på løpende bånd. Under sistnevnte låt kan jeg sverge på at jeg så en BH fly opp på scenen. Det er klart at Deep Purple fortsatt gjør det for noen her i byen.

Les også: Ny, anderledes musikkfestival til Rissa i 2018

Den som skuffer mest i bandet er nok vokalist Ian Gillan. At de legendariske skrikesoloene hans, som tidligere definerte Deep Purples lydbilde, er borte er det ingen tvil om. Gillan ser anstrengt ut når han synger og energinivået hans er ikke på topp. Han beveger seg lite på scenen og tar snarveier på mange vokalpartier. De høye tonene virker mer som anstrengte kast opp i oktavene en de skingrende hylene vi alle husker på platene fra 70-tallet. Han sliter med å huske teksten på noen av de nye låtene og må lese fra en skjerm på scenegulvet. Men Gillan har fortsatt glimt i øyet og er god på å vitse mellom låtene.

Bandet var tydeligvis fornøyd med publikum og kjørte hele tre låter encore. Henholdsvis «Highway Star», «Hush» og «Black Night». Jeg hadde gledet meg til å høre disse og Purple leverte. Her så det ut som om hele bandet genuint koste seg på scenen. Airey og Morse byr igjen på lek og impro idet de drar ut låtene i lange, svære avslutninger, akkurat sånn som det skal være.

Jeg møtte opp for å se dem siden dette antagelig er siste sjansen, det tror jeg de fleste andre også gjorde, inkludert bandet selv. Og selv om bandet ikke kan måle seg med energien jevngamle Black Sabbath klarer å mønstre live, har de fortsatt noe å fare med. Om ikke annet, for å gi deg et aldri så lite nostalgisjokk.