Vulfpeck – Mr. Finishline

Med en tydelig dreining mot soul, er dette noe av det vakreste og sprøeste Vulfpeck har gitt oss.

Publisert Sist oppdatert

Fra første låt, «Birds of a Feather», blir det klart at Vulfpeck har valgt å gå i en annen retning enn tidligere, samtidig som de beholder sportstematikken fra forrige plate. Mr. Finishline bærer tydelig preg av klassisk soul, og fronter mindre av den energiske funken bandet er kjent for. Stilskiftet krever nok litt tilvenning for enkelte, men det har resultert i noen av de vakreste og sprøeste låtene Vulfpeck har skrevet.

«Running Away», med Joey Dosik i front, er blant mine favoritter fra plata. Versene oser av Marvin Gaye og refrenget setter seg på hjernen med en gang. Det samme kan sies om «Baby I Don’t Know Oh Oh» med Charles Jones på vokal. Her framviser bandet et imponerende tight samspill på en så seig og luftig låt, og Jones gir oss en like imponerende og nesten humoristisk vokalsolo, som blir kompet og doblet på mesterlig vis av Vulfpeck.

Som vanlig finner man mye musikalsk humor i låtene. Vulfpeck sniker deler av soloen fra «Back Pocket» inn på tittelsporet «Mr. Finishline», som et nikk til fansen. Senere resirkulerer og muterer de den på den Motown-inspirerte låten «Buisness Casual», og resultatet blir sprøtt og herlig. Litt som Jackson Five på syre. «Captain Hook» må også trekkes fram, som den desidert morsomste låten på plata. Her stjeler Baby Theo showet og skryter av egen evne til å skrive hooks, med den legendariske funkbassisten Bootsy Collins som hypeman i ryggen. Låta er helt tullete, og oppleves som en innsiderspøk fra øvingsrommet som lytteren får være med på.

Den eneste skuffelsenMr. Finishline er instrumentalen «Tee Time». Deler av låta ble lagt ut på sosiale medier i forkant av plateslippet, og forventningene var store. Dessverre er det lite nytt som skjer etter det første minuttet, og jeg sitter og venter på et skikkelig brudd eller en variasjon som aldri kommer. Et tre minutter langt pianoriff trenger litt mer for å holde koken oppe. Når det er sagt, veier ikke dette særlig negativt på plata, og pianoriffet er jævlig kult. Det er forståelig at de ville ha det med.

Mr. Finishline kan anbefales på det varmeste. Plata er stappfull av soul og funk inspirert av giganter som Marvin Gaye og Jackson Five, og det er vanskelig å ikke finne noe man liker.

Powered by Labrador CMS