Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article – Drømte om dette da jeg var kid image

– Drømte om dette da jeg var kid

Maktdemonstrasjon av Arif og Unge Ferrari i Storsalen.

Endelig var det duket for hiphop-fest i Studentersamfundets storstue igjen da Arif og Unge Ferraris BBB-tour rullet inn i byen. Dette er en tour som er godt hypet på sosiale medier, og ryktene går om at et foreløpig (nesten) utsolgt Oslo Spektrum er endestasjonen 1. desember. Men fredagskvelden var uansett Trondheims festkveld.

Storsalen er stappfull og det går forventningsfulle gisp gjennom publikum etter to oppvarmingsnummer. Svenske Nor gir publikum en meget sjarmerende smakebit på hans musikalske kartotek. Nor er stabil og trives godt på scenen, og jeg mener det er rom for flere enn de to låtene vi får høre. Vinter, som Arif og Unge Ferrari har knyttet sterke bånd til de siste årene, står for en i overkant autotune-preget opptreden, før Nora Collective-sjefene entrer scenen.

Første låt ut er «7», som kanskje er min personlige favoritt. Samarbeidslåta fra Arifs HighEnd / Asfalt setter standarden fra første sekund. «Vi er tilbake, jo» proklamerer Arif i etterkant, fulgt av en latter og beundring for de frammøtte. Det er så tydelig at gutta er heltent for endelig å være tilbake på Samfundet. Dansemovesene til Arif under Unge Ferraris framførelse av «Hologram» smitter over, og feststemningen er definitivt et faktum. Dessverre virker det ikke som om Ferraris stemme er helt klar for den tidvis høyt pitchede bangeren, men stemmen hans bedrer seg ettertrykkelig utover i konserten.

Jeg tenkte tidlig at hvis de greier å holde denne stemninga oppe gjennom hele konserten, ville jeg bli mektig imponert. Tanken forsvinner like fort som den kom når regnet og den blytunge bassen fra introen til «Cruiseskip» dundrer ut i salen. Imponerende er også måten de bytter på å være hovedperson på scenen. Unge Ferrari får briljere på sine egne låter, og dette går begge veier. De supplerer hverandre på den andres låter, og samarbeidet er gjennomgående upåklagelig. De bytter rett og slett på å være best.

«Du fortjener å være alene nå», som egentlig er et samarbeid mellom Tomine Harket og Unge Ferrari fungerer utmerket uten førstnevnte, og her begynner virkelig Hamargutten å skinne. Videre tar han oss med inn i hans siste meget solide prosjekt Romeo må dø. «Hjerteløs» framføres med sensualitet og tilbakelent tilstedeværelse. Det eneste jeg har å utsette på de låtene han framfører fra Romeo må dø er at store deler av publikum ikke kan låtene enda, og dermed stagnerer det brusende publikummet noe. Men dette er på ingen måte Unge Ferraris feil.

I disse Stranger Things-tider bør det nevnes at kveldens scene i Storsalen ser ut som om den er tatt rett ut av «the up side down», denne dimensjonen der de fæle skapningene i serien opererer. Men nok om det. Høydepunktet for min del er når Arif sier at vi skal skru klokka tilbake flere år. Han tar publikum med på en reise tilbake til da Arif var Phil T. Rich og framfører «Flexnes». Her kunne konserten endt for min del. En enkel anmelder har fått høre det han vil.

Før gutta nærmer seg slutten av konserten sier Unge Ferrari at de ikke har spilt sine største hits enda, og likevel er det fullstendig kok i Storsalen. Det er dette som er imponerende. De opprettholder trøkket stort sett gjennom hele konserten, og mot slutten er det bare et eneste stort hits-o-rama. «Lianer», «Flammer», «Ashanti» og «Alene» kommer på rekke og rad. Scenefolka på Samfundet skal også ha skryt. Lasershowet som gjennomsyrer «Bulmers» og «BBB» lukter det internasjonal klasse av. Jeg er mektig imponert over hele pakka denne iskalde novemberkvelden i studentenes storstue.