Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Taylor Swift - Reputation image

Taylor Swift - Reputation

Ustabilt comeback fra popens dronningbie.

Pop-prinsessen Taylor Swift har de siste årene gått fra å være en sukkersøt låtskriver, til å bli en sassy dronningbie etter sammenstøt med blant andre Kanye West og resten av Hollywood-verdenen. Med Reputation tar Taylor et oppgjør med mye av mediestormen, samtidig som hun fullstendiggjør denne rolleendringen.

Dette kommer tydeligst fram på et av de første sporene, «I Did Something Bad». Teksten tar opp heksejakter, Katy Perry-krangel og ikke minst Kanye-beefen så direkte som vi noen gang kommer til å få det, med linjen «If a man talks shit, then I owe him nothing».

Oppgjøret følges så opp med en av de forhåndslanserte singlene «Look What You Made Me Do», der de småspydige kommentarene byttes ut med en beskrivelse av den nye-nye Taylor, en superskurk med en vendetta. Siste innskudd i intrige-trilogien er «This Is Why We Can’t Have Nice Things» der den siste spikeren blir slått inn i Kanye-kisten med noen ekstra spydige linjer og en falsk tilgivelse.

Selv om jeg er stor fan av disse-låter, er tekstene litt skuffende på mange av låtene på albumet. De føles til tider litt ufullstendige, med noen slappe rim og et par rare linjer her og der. Fra en så god låtskriver som Taylor Swift forventer man noe litt mer imponerende.

Spesielt føler jeg meg nødt til å ta med den eneste feature-låta på albumet, «End Game» med den sære komboen Future og Ed Sheraan. Overraskende nok er det ikke Future som svikter, men Ed Sheraan med et vers og et dårlig forsøk på rapping som føles malplassert. Future derimot bidrar fint til låta med sitt vers og ad-lib-koring.

Jeg merker også et klart skille mellom produksjonskvaliteten på låtene. Første halvdel av albumet er i hovedsak produsert av Taylors hovedsamarbeidspartner Max Martin, og det høres ikke spesielt bra ut denne gangen. Det er overprodusert, og de fleste låtene følger et mønster av at hookene går over i en eksplosjon av subbass og synthbølger. Det blir litt tamt etter den tredje låta med samme mønster.

Mot neste halvdel er det derimot en litt nyere partner som bidrar, Jack Antonoff. På forrige album samarbeidet de blant annet på låta «Out Of The Woods», som var min klare favoritt. Igjen slår Antonoff til med favorittlåta på dette albumet, «Dress», en kjærlighetslåt i kjent Taylor-stil. Produksjonen er mye lettere, med simple synthtoner og en enkel beat.

Alt i alt er ikke dette det beste jeg har hørt fra Taylor Swift. Det at hun er litt tøffere og har fått skarpere kanter er svært velkommen, men produksjonen blir litt for repetetiv, og flere av tekstene blir litt for tamme. Likevel er det flere gode låter som utmerker seg. Hvis alt fyllet hadde blitt kuttet kunne dette heller vært en kjempegod EP.